I all deres trengsel var det ingen trengsel

I all deres trengsel var det ingen trengsel.

Dette er det umulig å forstå uten åpenbaring. Men ved en bitte liten enkel åpenbaring blir det meget lett å forstå. Ved å sammenholde dette ord med et uttrykk i Matt. 18, 4, har vi straks løsningen: «Den som gjør seg liten.»

Det er altså noe som heter å gjøre seg liten, det går virkelig an.

Når den som har det trangt, gjør seg liten, må han nødvendigvis få det rommeligere! Da går det som David synger i Salme 18, 35: «Du gjør rommet vidt for mine skritt.» Det blir jo det motsatte av trengsel.

La oss si at to brødre er i nøyaktig samme situasjon, i samme trengsel, alt mulig tatt i betraktning. Den ene går i rette med både Gud og mennesker, idet han ikke kan begripe hvorfor han skal ha det således. Han er i stor trengsel, og har det meget, meget ondt. Den andre, derimot, gjør seg selv liten idet han gir avkall på alle krav og fordringer, på alle måter, og erkjenner at han enda har det alt for godt, at det er av idel nåde at han er frelst og at Gud fortsettende bearbeider ham til større frelse. Ja, at det er av bare nåde at han i det hele tatt får leve. Ved å ta det på denne måte kjenner han ingen trengsel midt i all sin trengsel!

Når det heter å gjøre seg liten, hva er det da for noe som kan forminskes? Alle krav og fordringer, f. eks. om mat og drikke, husrom, behandling, anerkjennelse og alt mulig som hører egen ære til, om plass og aktelse og hensyn i enhver retning, alle planer og menneskelige forhåpninger og forventninger om fremme av ens egen vilje.

Skuffelse er jo en slags trengsel. Men når man ingensomhelst forhåpninger har om noe jordisk — om noe som helst utenfor Kristus, så har man derved avskåret muligheter for skuffelser.

Når jeg ikke har noen krav til noen om noe som helst, så slipper jeg derved helt alle de trengsler, motganger, ergrelser, piner og plager som oppstår ved at mine krav ikke blir etterkommet. Dette kan jo ikke godt motsies for noen pris.

Derfor, salig hver den som gjør seg liten, som reduserer seg selv ved å redusere og fornekte sin egen vilje, sine egne planer og fordringer o.s.v. Ja, hver sjel som gjør det, han er både vis og vedvarende salig på alle sine veier.

Uten motsigelse er det nødvendigvis slik at jo større man er i egne øyne, desto mere trengsel og motganger, desto flere og større hindringer, og desto mere blir jeg skuffet, og desto mere og flere står det i veien for meg! Derfor er stormannsgalskap en veldig stor galskap.

Ens begreper er da helt forskrudd, idet man ikke ser det annerledes enn at både dette og hint gjør det trangt for en, og at både denne og hin gjør det surt for en, mens sannheten er den at man er alt for stor i seg selv. Just derfor all denne mangfoldige, unødige trengsel, pine og plage, og alle disse unødige skuffelser og bitre sorger.

Hvis man hadde det som «Tommeliten», som jeg leste om i leseboka da jeg var skolegutt, da var det vanskelig å kjenne noen trengsel. «Hvor er du?» ble det sagt til «Tommeliten». «Pip, pip, her er jeg», svarte T., og da satt han i neseboret på hesten.

Eller langt bedre som det står i en sang av Ragnhild Bakke: «Ingen ære, intet være.» Hvor blir det så av trengselen, ærekrenkelsen og plassmangelen???

Vårt borgerskap er i himmelen. Vi har vel intet å kreve, noen rettigheter, eller noe vi skal ha sagt noe annet sted enn der hvor vi har vårt borgerskap!

Det er bare dette elendige med så mange at man farer overfladisk over Guds ord istedenfor å ta det alvorlig. Man tar det ikke til hjertet. Således kan det jo heller ikke få gjort sin kraftige og vidunderlige virkning.

Det mest virkningsfulle av det hele er vel denne sannhet: Syndens sold (lønn, straff) er døden. Vi har alle syndet, og skulle derfor egentlig vært døde. Vår kropp skulle egentlig for lenge siden ha ligget 6 fot under bakken. Av nåde er vi frelst, og av nåde blir vi fortsettende frelst! Nåde over nåde! Ja av idel nåde er det at vi i det hele tatt får leve fra stund til stund — så det er så uendelig langt fra at vi har noe som helst å skulle forlange i noen som helst retning!!!

For et asiatisk belgmørke man i alminnelighet befinner seg i med alle sine umettelige krav og fordringer, planer og forhåpninger — meget «rimelige», synes man — både om ære og velvære, behandling, hensyn m. m. m.

Siden vi egentlig skulle hatt vår kropp 6 fot under bakken, kan det ikke bli tale om, eller tanke på, at vi noen sinne får noe for lite eller for dårlig. Tvert imot!!! Alt det gode vi får både til vår ånd og til vår kropp, det er akkurat så meget for meget!

Når vi får lys levende opplatte øyne for dette, da skal jeg si at pipen får en annen låt, ja en helt annen behagelig og herliggjort låt! Ære være Gud! Da er all mislyd forsvunnet som med et trylleslag, og er erstattet av ydmykhet, saktmodighet, takknemlighet og tilfredshet, lovsang og tilbedelse, ja av tekkelighet både i Guds og menneskers øyne. Det skje!

Da kunne man gjerne, for den saks skyld, helt naturlig, som fast svar på undskyldninger for at det serverte ikke var godt nok, si: «Nei, tvert imot!»

Istedenfor skuffelser, vrede, misnøye, krav og forbitrelser får man således et liv fullt av gledelige overraskelser (idet man jo ikke venter noe godt, langt mindre forlanger det), fullt av ufortjent nåde og godhet.

Og da er det dyrebart å leve midt i denne onde og trange verden. Ære være Gud!