Kjærlighetens vei

Kjærlighetens vei.

«Men streb etter de største nådegaver! Og jeg vil vise eder en ennu bedre vei.» 1. Kor. 12, 31.

Etter at Paulus hadde forklart menigheten om de forskjellige nådegavers nødvendighet og formant dem til å strebe etter å bli fylt med åndelige nådegaver i rikt mål, ville han vise dem en ennu bedre vei, som er kjærlighetens vei. Her forklarer Paulus at vi med all kunnskap og all tro er intet og at vi, om vi gir bort alt det vi eier, men ikke har kjærlighet, ingen gagn har av det. Derfor formaner Paulus: «Jag etter kjærlighet.» 1. Kor. 14, 1. Og Peter: «Ha fremfor alle ting inderlig kjærlighet.» 1. Pet. 4, 8. Og Johannes: «Den som blir i kjærligheten, blir i Gud.» 1. Johs. 4, 16. Og Judas: «Miskunn og fred og kjærlighet bli eder mangfoldig til del.» Jud. 2. v. Det lå apostlene alvorlig på hjertet å få alle til å forstå fullt og helt hvor nytteløst alt var såfremt de ikke vandret i kjærligheten.

Også idag lyder ropet: «Jag etter kjærlighet.» Gud kaller seg selv for Kjærlighetens Gud, og Gud er kjærlighet, derfor er kjærlighetens ånd og vesen i meg noe av Gud selv i meg. Kjærlighet fylt i mitt hjerte er noe av Guds ånd og vesen fylt i mitt hjerte. Derav forstår vi at i kjærligheten ligger en makt til å vandre gudfryktig, og hele livet mitt blir salvet av kjærligheten — det blir en kjærlighetens vei.

Gud kjente til menigheten i Efesus, og han klandret ikke at de manglet gjerninger, arbeide og tålmod. De hadde en rett forståelse, og de hadde skilt ut løgnerne fra menigheten; men allikevel måtte det en omvendelse, en fornyelse til. Deres gjerninger var for intet å regne fordi det ikke var kjærligheten som var den drivende makt. De hadde begynt på kjærlighetens vei, men ved prøver, urettferdigheter som de ble møtt med gjennom livet, mistet de kjærligheten, men fortsatte pliktoppfyllende som før, bare uten kjærlighet. Brenner den første kjærlighet i våre hjerter idag til Jesus Kristus og til hverandre? Tvinger Kristi kjærlighet oss? 2. Kor. 5, 14.

Vårt hjertes temperaturmåler på kjærligheten finner vi i 1. Kor. 13, 4—7. På måleren leser vi av: «Er langmodig.» «Er velvillig.» «Bærer ikke avind.» «Søker ikke sitt eget.» «Blir ikke bitter.» «Gjemmer ikke på det onde.» «Utholder alt.» «Tåler alt.» Ja slik er kjærlighetens vei. For en frelsens vei — full av godhet og lykke. Gud er usigelig god imot oss, ja grenseløs god som gir oss lys og lar dette lykkes. Mennesker i Satans makt er onde og stygge mot hverandre, og enkelte er det ingen grenser for hvor onde de kan være. Skulle ikke vi, fylt med Guds kjærlighet, så meget mere være uten grenser til det gode. Måtte vi få det skussmål at vi er grenseløse i å gjengjelde ondt med godt.

«Men jeg sier eder at I ikke skal sette eder imot den som er ond mot eder, men om noen slår deg på ditt høyre kinn, da vend også det andre til ham, og om noen vil føre sak mot deg og ta din kjortel, da la ham også få kappen, og om noen tvinger deg til å gå en mil, da gå to med ham.» Matt. 5, 39—41.

Det er vår enkle plikt å ta imot slaget på høyre kinn og å gi dem kjortelen og å gå én mil, det er en pålagt skyldighet, men frivillig, i brennende kjærlighet å vende det andre kinn også til, og å gi dem kappen og å gå to mil med dem, det overgår alt menneskelig vett og forstand. Her blir vi uten grenser for menneskene. La oss ikke være fornøyd med bare vår plikt, men bli aktive vandringsmenn på kjærlighetens vei.

Brødre, la oss årle gå til vingårdene, til menighetene og finne våre oppgaver og vårt arbeide i kjærligheten, for der vil Gud gi oss sin kjærlighet i alt rikere og rikere mål. Da skal det over våre hjem og over våre tjenester dufte av alle slags kostelige frukter, både nye og gamle. Gud har gjemt dem til deg og meg bare vi setter iverk på kjærlighetens vei. Høys. 7, 12—13. Paulus og brødrene satte slik stor pris på tessalonikermenighetens virksomhet i troen og arbeide i kjærligheten at de alltid, så ofte som de kom dem ihu i sine bønner, takket Gud for dem alle, og en uavlatelig minnelse var i deres hjerter. 1. Tess. 1, 1—3.

Ja, måtte vi holde mål her så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Hebr. 10, 24.