Kallet gjøres fast

Kallet gjøres fast.

De aller fleste troende mennesker vil gjerne ha det slik som sangeren sier, de tror kanskje også at de tildels har det slik som når han sier: «Jeg vil heller stå ved dørtreskelen i min Guds hus enn å bo i ugudeliges telt.» Salme 84, 11. Mange bekjennende kristne synes å ha en trøst i dette og sier det også med tydelige ord: «Jeg er gla bare jeg kommer innenfor dørstokken til himmelen.»

Men her ligger en stor vesensforskjell, en forskjell i ånden som lys og mørke. Sangeren var oppriktig og dermed ydmyk. Han ville ikke bo i ugudeliges telt. Han ville ikke ha noe med verden og synden å gjøre lenger, for nu hadde han fått smaken på noe som var bedre, og han sier: «Hvor elskelige dine boliger er, Herre, hærskarenes Gud!» vers 1, og «en dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen.» Hans attrå sto til Herren og hva han hadde å gi ham. Tilflukten var i Herren og styrken var i Herren, dermed var det ikke noe utenom Herrens hus — allerede her på jorden — som kunne tilfredsstille ham.

«Jeg vil heller stå — — —», sier han. Om jeg med all min iver, all min trang og hele min hengivelse til Herren ikke skulle komme lenger enn til det å stå ved dørtreskelen i min Guds hus, så var det i alle tilfelle meget mere verd enn å sitte i de ugudeliges telt.

Men slik har ikke mange kristne det idag. De vil gjerne ha mest mulig med av denne verden. Noen tar del i dens fornøyelser, andre går på kaffevisitter, andre studerer, gransker og graver og gir seg av med visdom som er av denne verden, noen har fått seg en forretning som må opparbeides og skjøttes om, før de kan tenke på noe annet, atter andre har tatt eller fått seg en kjæreste, da er deres lykke beseglet. — Alle disse har bare sans for det som hører denne verden til; de tenker ikke på Herrens hus, de attrår ikke hans forgårder, deres hu står ikke til det som er der oppe, de har ikke sans for det usynlige. Derfor blir det fra slike mennesker bare et svakt sukk, en innbilt ydmyk bønn om å få lov å stå ved dørtreskelen til Guds hus en gang når de er ferdig med livet her på jorden. — Men jeg er meget redd for at denne bønn er forgjeves. «Den som visste min Herres vilje og ikke satte i verk han skal få mange slag.»

Nei, de som elsker Herren av hele sitt hjerte, de fremstiller sine legemer for Herren som velbehagelige ofre, deres legeme er et tempel hvor Guds Ånd bor. Én dag i dette tempel er bedre enn ellers tusen; én dag å få tjene Gud med sitt legeme er bedre enn ellers tusen dager da man tjente synden og seg selv. En dag full av prøver på troskap er bedre enn ellers tusen dager da man ingen prøver og vanskeligheter har.

Vi har ikke lenger dette synlige for øye. Nei, fra nu av trenger vi oss inn i himlenes rike med makt, vi river det til oss. Vi er ikke lenger tilfreds med bare ønsket om at såvidt komme innenfor døren — nei — vi har vårt høyhellige kall for øye — å få sitte til bords med Jesus Kristus som hans brud. Dette ønske og håp har vi. Dette håpet vil vi ikke ved utroskap gjøre til skamme. Vi gjør utvelgelsen og kallet fast ved troskap i de små og store prøver. Vår tilflukt og styrke er i ham som har kalt oss og kjøpt oss til Gud med sitt eget dyre blod. Priset og lovet være Gud.