Faderen drar til Sønnen

Faderen drar til Sønnen.

«Ingen kan komme til meg uten at Faderen, som har sendt meg, drar ham.» Joh. 6, 44.

«Om noen er min tjener, ham skal Faderen ære.» Joh. 12, 26.

«Men når alt er ham underlagt, da skal og Sønnen selv underlegge seg ham, forat Gud skal være alt i alle.» 1. Kor. 15, 28.

Her ser vi hvor stort tillitsforhold det er mellom Faderen og Sønnen, og vi ser hvor tro Sønnen er.

Anderledes var det med Satan. Han var en salvet kjerub; men da han ble meget betrodd, så opphøyet han seg på grunn av sin skjønnhet. Esek. 28, 13—17.

Skal vårt liv få verdi, må vi tjene Sønnen. All vår gjerning må være å dra til ham. Da kommer vi inn i Faderens arbeide for å få lagt alt inn under Sønnen. De gjerninger brenner ikke opp.

Fordi Sønnen alltid æret Faderen, kunne Faderen underlegge ham alle ting. Og så tro er Sønnen, at når alt er ham underlagt, så underlegger han seg selv Faderen.

Vi vil alle gjerne bli betrodd meget av Gud. Sønnen har vist oss veien til å bli betrodd. Men mange er de som har gått Satans vei. De er blitt betrodd en vekkelse, eller omsorgen for en flokk sjeler, og straks begynner de å samle til seg. De gjør som Diotrefes 3. Joh. 9—10. Dette at en drar til seg selv istedenfor til Sønnen, forårsaker de fleste rivninger i forsamlingene.

Den som i sannhet er Jesu tjener, ham skal Faderen ære. Paulus formaner til ikke å søke tom ære. Fil. 2, 3. All ære du får ved din begavelse og dyktighet, er bare tom ære. Ingen annen ære har verdi enn den Faderen gir deg fordi du tjener Sønnen, og han prøver deg før han ærer deg. Er du da tro i din ydmykelses omskiftelser, skal han betro deg store tjenester. Derfor skal en menighetstjener, etter å være funnet ulastelig, først prøves, og siden skal han tjene i menigheten. 1. Tim. 3, 8—10.

Mange dyktige og begavede kan en ikke betro å ordne med et lokale en gang, bare fordi de søker sitt eget og skal ha ære. Paulus takker Kristus Jesus fordi han aktet ham tro, og satte ham til tjenesten. 1. Tim. 1, 12.

I sin troskap ved alltid å ære Faderen ble Jesus selv vanæret. Han skulle ikke tekkes kjødet og de storaktige og denne verdens herrer. Han satte et kors over all sjarme, og fikk et utseende som ingen hadde lyst til. Es. 53, 2.

Det er få Herrens tjenere som har klart å bevare seg under vanærens dekke. De fleste har gjort som Satan når de er blitt mye betrodd, og det har også gått dem som Satan. Gud styrtet ham ned til jorden, men tok ikke fra ham glansen. Han la ham ned for kongers åsyn, forat de skulle se på ham med lyst. Slik er det gått vår tids religiøse partier. De føler seg beæret når denne verdens store møter opp til deres konferanser og generalforsamlinger, og når de har talere og medlemmer som kan brilliere med titler av denne verdens visdom. Hva er vel det annet enn å være kastet til jorden? Hver og en strever hva de kan for å få vekk vanærens dekke, slik at verden kan se på dem med lyst.

Hva er vel predikant-konferanse med hovedtalernes bilder i verdslige aviser annet enn konkurranse om tom ære og talekunst? Hvorfor ikke se sannheten i øynene? Kanskje noen kan våkne opp og se at det er den siste tid vi lever i, hvorom apostelen profeterer og sier at da skal menneskene ha gudfryktighets skinn, men fornekte dens kraft. 2. Tim. 3, 1—5. Hører vi ikke at det klages alle vegne over at det er så liten kraft? De fleste tenker da kanskje på tegn og undere; men var det ikke seier over synd og forakt for verdens storhet som lå apostlene på hjertet? 1. Joh. 2, 15—18. Og er det liten kraft til tegn og undere, så er det visst enda mindre kraft til å seire over synd og til å forakte verden.

Men hvorledes skal det vel kunne være kraft når en er kastet til jorden, når Kristi vanære — korsets anstøt — er tatt bort? Var det ikke under takasskinnets simple dekke hele tabernaklets herlighet ble skjult? 2. Mos. 26, 14. Og under det dekket var det Gud åpenbarte seg. Slik må også vi bevare oss under Kristi vanære og akte den for en større rikdom enn Egyptens skatter, om vi skal være fylt med Guds kraft og ha Åndens åpenbarelser.