De trofaste i landet

De trofaste i landet.

«Mine øyne ser etter de trofaste i landet, forat de skal bo hos meg; den som vandrer på den rettsindiges vei, han skal tjene meg. Der skal ikke i mitt hus bo noen som farer med svik; den som taler løgn, skal ikke bli stående for mine øyne.» Salme 101, 6—7.

I alminnelighet er menneskene vankelmodige. Det ene øyeblikk er en interessert, pågående og begeistret, for i neste øyeblikk å gi utseende av det stikk motsatte — interesseløs, slapp og likegyldig. Dette gjelder i det naturlige som i det åndelige.

Men Gud ser etter de trofaste i landet, forat de skal bo hos ham. Han ser etter et helhjertet sinnelag, som er det materiell den Hellige Ånd — læreren til rettferdighet — kan benytte og gjøre noe utav. Også i det jordiske vil arbeidsherren gjerne ha trofaste arbeidere i sin tjeneste; men han må, særlig i tider hvor det er vanskelig med arbeidskraft, nøye seg med mer eller mindre svikefulle og utro arbeidere.

Slik er det ikke med Gud. Han lar seg ikke «nøye» med noe sånn henimot. Han vil ha et «ærens kar» til å forvalte sine interesser. Farer en med svik og taler løgn, blir en ikke stående for hans øyne. Ja, selv om det fantes bare én trofast, så fikk det greie seg. Det viste seg med Noah. Han var en rettferdig og ulastelig mann blant sin samtid. Han sto, mens de andre ble tilintetgjort og utryddet. 1. Mos. 6, 9 og 7, 21. Dette lærer og formaner oss som har fått et sinnelag til å tjene Gud, at det er alvorlig.

Vi begynner en tjeneste, og helt fra begynnelsen er vår tjeneste en prøvetid på vår trofasthet. Og i utallige grader innenfor vår tjenestes område skal troskapen prøves. Her skjer det en vekst i troskapen, som også er avgjørende for vårt «være eller ikke være» i Herrens hus. Her gjelder det om ikke å falle fra den levende Gud, tross vår skrøpelighet og udugelighet. Han som har gitt oss et sinnelag, han har også sikret vår frelse. Er du f. eks. trofast i å dømme deg selv, 1. Kor. 11, 31, når Ånden belyser ditt selvliv, da blir du til slutt så ringe i dine egne øyne at du endelig, i «ånd og sannhet», får øynene dine opplatt for at det også finnes noe godt hos dine medbrødre (og medsøstre), som gjør at du i ydmykhet kan akte og ære de andre høyere enn deg selv. Fil. 2, 3—5. Halleluja! Ære være Gud! Han lønner altså trofastheten slik at teorien om læren omskiftes til en levende virkelighet. Det er altså en ekstra fordel i å være trofast. Det er ikke godt å se noe stort hos de andre så lenge du selv er stor i dine egne øyne.

Vi kan ha en glimrende kunnskap om at vi skal akte og ære de andre høyere enn oss selv; men det kreves et trofast arbeide fra min og din side for å få del i dette. Arbeidet består i selverkjennelse, flittig dømme seg selv og ikke søke sitt eget, men de andres beste. La oss ikke bli trette av å formane hverandre om dette, brødre! Paulus sier til tessalonikerne: «Men om broderkjærligheten trenger I ikke til at noen skriver til eder; for I er selv lært av Gud til å elske hverandre. — — — Dog formaner vi eder, brødre, at I enn mere gjør fremgang deri.» 1. Tess. 4, 9—10.