(Utdrag av Tersteegens skrifter)

Av Frans av Asisi.

«De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer.» Det er ikke godt å gi kroppen fullt opp av det den krever, uten å tjene sansenes lyster. All slags levesett som ikke fornuften, men begjærelsen krever, er tegn på en forsvaket ånd. Når vår ånd blir lunken i Guds nåde, så pleier kjød og blod å søke sitt. Når kjødets begjærelser skjuler seg under det for livet nødvendige, så pleier også kjødets sans snart forville samvittigheten. Når man ikke i tålmodighet kan utholde mangel og brist i det timelige, hva er så det annet enn at med israels barn lengte tilbake til Egypten?

De lunkne som ikke villig og ydmykt vil gå til arbeidet, skal utspys av Guds munn. Jeg vil at alle brødrene skal arbeide og ydmykt øve seg i gode tjenester, så vi kan være til mindre besvær for andre, og ikke for arbeidsløshets skyld med hjerte og tunge komme på avveier. De som ikke kan arbeide, bør lære seg det.

Enhver av eder må ta sin egen kropp i betraktning. Om en blant eder kan klare seg med mindre mat enn en annen, så skal ikke den som behøver mere, rette seg etter den som trenger mindre, men gi kroppen den næring den trenger for å kunne tjene Ånden. For likesom vi er pliktige til å ta oss ivare for alt overflod i mat, som er skadelig for både kropp og sjel, så bør vi enn mere akte oss for at ved all for streng avholdenhet skade oss selv; for Gud har lyst til barmhjertighet og ikke til offer.

De syke bør ikke bli utålmodige eller være for meget ivrige til å få tilbake sin kropps helse. I stedet formaner jeg den syke til i alt å takke sin skaper og ønske å være som Herren vil ha ham, være seg syk eller frisk.

Blant alle gaver Gud har gitt meg, har han også gitt meg den at jeg like gjerne skulle ville lyde en nykommen bror, om han sattes over meg, som den eldste og beste av brødrene; for en underordnet skal i sin forstander ikke bare se mennesket; men se ham for hvis kjærlighets skyld han er blitt lydig. Ta en død kropp og legg den hvor du vil, den gjør deg ingen motstand. Bærer du ham til et annet sted, eller lar ham ligge et eller annet steds glemt, så beklager han seg ikke over det. Settes han på en prekestol eller en annen opphøyd plass, så ser han ned, men ikke i høyden. Henger man på ham en purpurkledning, så tar han seg ganske ille ut i den. Nettopp slik er den som er ydmyk og lydig og som ikke spør hvorfor når han blir sendt en plass, og heller ikke begjærer å bli sendt hit eller dit. Betror man ham en gjerning, så forblir han i ydmykhet og akter seg enn mere ringe jo mere man ærer ham.

Om en Guds tjener i både glede og bedrøvelse beflitter seg på å eie og bevare den åndelige frimodigheten som kommer av et rent hjerte og en inderlig bønn, så kan de onde åndene ikke skade ham, da de ikke finner noen inngang hos ham. Men derimot gleder fienden seg når han kan forhindre eller utslukke den indre andakt og frimodighet. Og finner han noe igjen av sitt eget i en tjeners sjel, som denne ikke er klok nok til straks å fjerne gjennom bekjennelse og bønn, så vet han snart å gjøre hårstrå til en bjelke. Derfor, da den åndelige frimodigheten kommer av et rent hjerte og en uavlatelig bønn, så bør vi høylig beflitte oss på disse to ting, så vi innvortes og utvortes til vår nestes oppbyggelse og fiendens skam, kan eie den hellige frimodighet som jeg så gjerne ser og elsker i eder alle og i meg selv. For den onde fiende og de som er hans lemmer, må vel sørge; men oss tilhører det å alltid være glade i Gud (1. Tes. 5, 16.) og i ham opprette vår ånd.

Til en viss bror som alltid syntes være bedrøvet, sa han: «Hvorfor viser du deg i det ytre så sorgfull for dine synders skyld? Denne sorg burde du holde hemmelig mellom deg og Gud, og be ham at han for sin store barmhjertighets skyld må tilgi deg og skjenke din sjel sin salighets fryd, som du gjennom synden har mistet. Men for meg og andre bør du alltid vise deg å være ved godt mot, for det passer seg ikke for en Guds tjener at han overfor mennesker ser så nedslått ut.» Matt. 6, 16—18.

Salig er det åndelige menneske som ingen annen lyst og glede har enn i Guds ord og gjerning, og som gjennom dette blir til oppmuntring og glede for andre mennesker. Men ve den som forlyster seg i tomme, forfengelige ord, og derved oppvekker forfengeligheten hos andre!

Det er ikke hva du har lyst til å være, ei heller hva du var, men hva du er, som har betydning. Derfor heter det om kjærligheten at den er.