Stevnereferat: Nyttår 1947/48 - Oslo

Nyttårsstevnet i Oslo.

«Jeg gleder meg ved dem som sier til meg: Vi vil gå til Herrens hus.» Salme 122, 1.

De som virkelig har kjent velsignelsen ved de helliges samfunn, gjør alt hva de kan for å komme der hvor de hellige samles. I den gamle pakt dro de jevnlig opp til høytidene i Jerusalem etter Herrens befaling, og der forordnet Gud velsignelse. I tusenårsriket får de ikke regn over sine marker om de ikke drar opp til høytidene i Jerusalem. Sak. 14, 17. — Ja, det blir nok tørke i våre liv om vi ikke elsker å komme sammen med de hellige. Det er velsignet å se den iver vennene legger for dagen for å komme sammen til stevner og hvorledes en hjelper hverandre i vei.

Fra Danmark og Sverige var det både gamle og nye venner. — Stevnet var en eneste velsignelse fra først til sist og ble en kraftig start for det nye året i det å rense seg selv likesom han er ren og til å gå brudgommen i møte med et overflodsliv i kjærlighet og gode gjerninger.

Det ble bl. a. talt om fasthet. Br. Aslaksen tegnet Kristus som en magnet, og de hellige var som små stålbiter som fór opp i denne og ble sittende fast for alltid. De som ikke hadde fått del i denne fasthet, fór snart hit og snart dit etter kjødets lyster i en runddans utenom Kristus.

Det ble også talt om den Hellige Ånd. Det er ikke sikkert at en har Ånden i dag fordi om en ble døpt med den Hellige Ånd for noen år siden. En må lyde Ånden om en skal beholde Ånden. Den Hellige Ånd er ikke bare en spesiell opplevelse, men den skal føre oss frem til fullkommenhet. Vi må skynde oss å adlyde Ånden når den taler til oss, minner oss og lærer oss. Lyder vi ikke, så slutter den å tale. Har man Ånden, så blir Ordet levende, og en gleder seg i sannheten.

På det siste møtet talte br. S. Bratlie alvorlig om de siste tider ut fra følgende skriftsteder: Ap. gj. 15, 13—17. 1. Kor. 10, 6—14. Hebr. 3, 15—19. Rom. 11. Es. 26. Åp. 16. Es. 43. Esek. 36. Sak. 2 og 12. Joel 3, 7. — «Se, Brudgommen kommer! gå ham i møte!»