Som det avvente barn er min sjel hos meg

«Som det avvente barn er min sjel hos meg.»

Hva vil det si at barnet er avvent? Det vil si: Til brystet kommer det aldri mer! Hverken i tid eller evighet. Det er noe å tenke over som forbillede! Aldri mer!

Hvorledes ble barnet avvent? Når barnet tidligere skrek, fikk det sin vilje igjennem. I sin tid ble det avvent fra dette, derved at det absolutt ikke ble lagt til brystet mere selv om det skrek aldri så meget. Det hjalp ikke å forsøke å true sin vilje igjennem, ikke én eneste gang! Da det således innså at det var nytteløst, ble det stille.

Vår iltre sjel kan avvennes just på samme måte. La den bare skrike og bære seg ille så meget og så ofte den vil. Føy den ikke! La den ikke mere én eneste gang få sin vilje igjennem, så blir den forholdsvis hurtig stille, just som et avvent barn.

Når den således, uten unntagelse, bittert har fått erfare at all slags skrik og alle slags sprell er forgjeves, faller den til ro og glemmer snart hele «brystet», d.v.s. at det i det hele tatt er noe som heter å skrike inntil den får sin vilje igjennem. —

Hvor stort og dyrebart med sannhet å kunne si som David sang til 10-strenget harpe ved festreisene: «Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie likesom et avvent barn hos sin mor.»

Sjelen har da ikke lenger noen som helst vilje den absolutt skal ha gjennemført, ikke noe som helst å kreve og forlange eller å beklage seg over i noen som helst retning. Hvor innerlig godt og fredfullt det da er blitt!

Hvor yndig å betrakte et avvent barn! Og likeså enhver mann eller kvinne som således har fått sin sjel til å være stille, ja som alltid er takknemlig og tilfreds under alle livets skiftende omstendigheter. —

Således kan man, f. eks. også få sin buk til å være stille som det avvente barn. Det høres svært ut; men det er dog sant. Det er bare å behandle den nettopp på selvsamme måte. Når den da forgjeves skriker og bærer seg ille gang på gang, innser den snart at den ikke får noe så allikevel før du bestemmer det, og heller ikke får den noe annet enn det du til enhver tid finner er gagnlig; og når du sier så meget og ikke mere, så vet den av bitter erfaring at det ikke nytter det minste å protestere, hvorfor den klokelig tier stille.

Ja, den har til og med storlig kunnet glede seg over at på denne måte har den det selv aller best, og derfor trives den så ypperlig under din gode varetekt. Den får mindre smerte og sykdom, lettere arbeid, og endog ferie av og til, slik som andre lemmer på legemet jo bestandig har hatt! Ære være Gud!

Manges buk er nok dessverre som en uskikkelig skrikerunge, såre langt borte fra å være avvent. Ja, selv om der er mavesår, så den ikke tåler salt kjøtt, flesk og erter, så skriker den gjerne til den får sin tåpelige vilje igjennem, til helbredens forverrelse, bare for i øyeblikket å få tilfredsstillet sine lyster. Ja, man kan ete og drikke på overstadig vis, selv om man vet at det skader både hjertet og helbreden for øvrig, og forkorter livet, samt byr både Gud og mennesker imot.

Ja, denne bortskjemte buk, som er blitt vant til å true sin vilje igjennem, blir ofte adlydt som om den var Gud.

Paulus gråt over sådanne brødre «hvis gud er buken.» Fil. 3, 18 og 19.

Denne buk har nå, så å si over hele linjen, og nesten upåtalt, herjet noe forferdelig gjennem lange tider. Det er på høy tid å få stagget dette uvesen som skader både ånd og kropp.

Må vi alle søke og få all den nåde vi trenger til på alle måter for å få bragt vår sjel til å tie og være stille. Amen.