Vi må videre

Vi må videre.

«Men min tjener Kaleb — fordi det var en annen ånd i ham, og han trolig fulgte meg, så vil jeg føre ham inn i det land han har vært i, og hans ætt skal eie det.» 4. Mos. 14, 24.

Kaleb gikk videre enn sine medvandrere og fikk sin arv.

Saul slo tusen, men David gikk videre og slo titusen. Han var en mann etter Guds hjerte og fikk kongedømmet.

Slik også i dag. Mange løper som om alle vant prisen, og det er én ånd i dem. Vi skal løpe som om bare én vant prisen, og får da en annen ånd. Vi må videre for å gå klar den gamle surdeig som er hykleri.

Paulus gikk videre i jødedommen enn mange av sine jevnaldrende og var nidkjær for det han trodde var rett, derfor åpenbarte Jesus seg for ham for å gi ham en arv blant de utvalgte.

Nu samles jomfruene til menigheten, og mange er kalte, men få utvalgte. Og det står skrevet: «Dersom vi lever i Ånden, da la oss og vandre i Ånden!» De fem dårlige lever nok i den ånden at de kan seire over åpenbare synder, og lampene lyser; men kannene er og blir tomme. De fem kloke er Emmausvandrere som går tilbake på sin vei og grunder på det som er hendt. Nu treffer de brudgommen som har noe å si dem, og han opplater skriftene og får deres hjerter til å brenne.

Kolde hjerter får aldri høre at det bankes på, men disse hjerter brente så Jesus banket på og gikk inn og ble hos dem. Nu ble det nattverd, og det ble øyensalve så deres øyne ble opplatt og de kjente ham.

De dårlige er fornøyd med slik som de har gjort det. De kloke går videre og får åpenbart hvordan de kunne ha gjort det, og sørger; men nu blir det knust noe inne i dem, og det blir drypp for drypp ned på kannen, og de blir trøstet.

«På all fullkommenhet har jeg sett en ende, men ditt bud strekker seg såre vidt.» Salm. 119, 96.

Det er fullkomment å gå en mil, men la oss gå videre. Nu blir det slutt med det menneskelige, og Kristus åpenbares i kjød.

Lovet være Gud og vår Herre Jesus Kristus for den banede vei inn i den evige herlighet.