Men enhver se til hvorledes han bygger videre

Men enhver se til hvorledes han bygger videre!

Men da Jesus visste deres tanker, sa han til dem: Hvert rike som kommer i strid med seg selv, legges øde, og ingen by og intet hus som kommer i strid med seg selv, kan bli stående. Matt. 12, 25.

Disse alvorlige ord av Jesus har vi sett oppfyllelsen av for våre øyne. Mektige riker og hus legges øde p. g. a. indre strid og uenighet. Splittelse, sorg, gremmelse og elendighet blir resultatet. I mange tilfeller kan en ruinhaug vidne om fordums storhet og herlighet. Som i det jordiske, så og i det åndelige. Der hvor strid kommer inn, legges det goldt og øde.

Det er nokså alminnelig når arvingene skal dele arven, at det oppstår strid. Denne strid utvikles til hat, og man splittes fra hverandre for resten av livet. Huset som holdt lemmene sammen, blir lagt øde. I en stor eller liten husholdning er forholdet likt; indre strid, legger huset øde.

I et hjem hvor mann og hustru er enige, og hvor Guds rettferdighet er innført, der blir det samfunn og harmoni — og det huset står til evig tid.

I et hjem hvor mor og far er i strid med hverandre, vil det også gå ut over barnas oppdragelse. Det vil ikke vare lenge før barna oppdager hos hvem av partene de slipper billigst fra sitt ansvar og lettest kan bevege seg på sine egne veier. Foreldrenes uenighet har åpnet for splittelsens ånd, og litt etter litt legges huset øde. Stridens ånd såes inn i barnesjelen — ulydighet og oppsetsighet blir frukter i huset. Selv om en i enkelte tilfeller så noenlunde greier å holde det sammen — så er det uten ånd, uten liv.

På samme måte har vi forstått at det er gått med de troende samfunn opp gjennom tidene. Hyrdene, de som skulle røkte hjorden, er blitt uenige og kommet i strid med hverandre. Denne strid har forplantet seg videre og ender med splittelse i stedet for samling.

På menneskelig vis har man da organisert seg i partier for å søke å holde det hele sammen, men det vil ikke lykkes. Kristi offerånd får ikke innpass der hvor man strides. Egne meninger og metoder fører ikke frem. Det er Kristus som er hodet, hvorfra all kunnskap og visdom utgår.

Vi som er kommet til menigheten (Kristi legeme), må vokte oss vel for å komme i strid med den kunnskap og lys vi har mottatt her. Derved kommer vi også i strid med det lys og den forståelse som hersker innen menigheten. Det hus vi begynte å bygge den dag vi mottok lyset, vil bli lagt øde dersom vi ikke ved korset (selvlivets død) utrydder stridsspørsmålene av våre liv. Vi er begynt å bygge på Guds hus, og derved mottok vi en tjeneste. I denne tjeneste gjelder det først og fremst vår troskap. Legg merke til hvordan det gikk presten Eli og hans hus. 1. Sam. 3, 12—14, 4, 16—20. Han skjøttet ikke sitt hus — sin tjeneste — rett. Han holdt ikke sine sønner i age, skjønt han visste de førte forbannelse over seg. 1. Sam. 2, 12—17 og v. 27—34. Det var en fryktelig dom som gikk over Elis hus, det ble i sannhet lagt øde. Gud er ikke avhengig av sine prester. Svikter én, reiser han straks opp en ny. 1. Sam. 2, 35.

Vi er lemmer på Kristi legeme. Skal du bli et brukbart lem, må du underordne deg legemets lover. Det er Jesus (hodet) som skal adlydes, og de av Gud innsatte tjenere. I praksis vil det si det samme som samarbeide, samfunn med hverandre, broderkjærlighet, i ydmykhet akte hverandre høyere enn seg selv. Ett sinn, én sjel, én ånd, én Herre, én tro, én Gud. Dette er noe vi vokser oss til; men kommer vi i strid med vår forståelse av denne kunnskap, blir vi ikke stående, men legges øde. Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en uforstandig mann, som bygget sitt hus på sand, og skyllregnet falt, og flommen kom, og vindene blåste og slo i mot dette hus, og det falt, og dets fall var stort! Matt. 7, 26—27.

Måtte vi ikke bli for store til å la oss formane.