Levendegjort med Kristus

Levendegjort med Kristus.

«Du dåre! det du sår, blir ikke levendegjort uten det dør.» 1. Kor. 15, 36.

Alle vet jo at så lenge kornet ligger i bingen eller sekken, skjer ingen utvikling eller formering. Vi skulle snart merke det dersom bonden ikke hadde vett til å ofre noen tønner til sæd. For hver tønne han ofrer, får han kanskje 50 tønner igjen. Dette skjønner hvert menneske; men når det gjelder levendegjørelse med Kristus, er de fleste dårer. Det hjelper ingen velsignelse, ingen åndsdåp, ingen nådegaver over det korn som ligger i bingen eller i sekken. Det bærer ingen frukt for Gud der. Så lenge det ligger der, blir det bare det ene nakne korn eller frø. Derfor ser vi alle disse skarer som blir velsignet av Gud, at det ikke skjer noen forvandling i deres liv, se 2. Kor. 3, 18. Når det får gått en tid og velsignelsen ebber ut, er de de samme syndere som før. Velsignelsen har ikke båret frukt for Gud, bare skjult deres sanne tilstand en tid. Derfor roper de på nye velsignelser; men opplevelsen de hadde første gang, kommer aldri mere igjen. Og de liker å dvele ved de herlige dager og vidner også ofte om dem.

Hva er så dårskapen ved denne tilstand? Ikke at de ble velsignet eller åndsdøpt eller fikk nådegaver. Nei, men de døde ikke med Kristus. Se 2. Kor. 4, 10—11. Kol. 3, Gal. 2, 20. — De lot seg ikke drive ut av bingen eller sekken. De brakte ikke helofferet. De forble å være naturlige, sjeliske mennesker. De kom aldri ned i jorden og døde. Det blir jo ikke levendegjort dersom det ikke dør. Denne forvandlingssak er hele Skriftens grunntone. Dette er den nye pakt, og om denne vidnet og profeterte de hellige i den gamle pakt. — «Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som spådde om den nåde som I skulle få, idet de ransaket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste frem til når han forut vidnet om Kristi lidelser og om herligheten deretter, for det ble dem åpenbaret at de ikke tjente seg selv, men oss, med dette som nu er blitt kunngjort ved dem som har forkynt eder evangeliet ved den Hellige Ånd, som blev sendt fra himmelen — dette som englene attrår å skue inn i.» 1. Pet. 1, 10—12.

Det er ikke lenger spørsmål om tiende eller om å ofre dette eller hint. Det er viljen din, hele deg, hele kornet som skal dø. Her var Jesus banebryteren, veibryteren. Hebr. 10, 19—20. Derfor ga han avkall på å være Gud lik. Fil. 2, 6—7. Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik. Hebr. 2, 17—18. Derfor laget Gud et legeme for ham. Hebr. 10, 5. Dette legeme var av Davids rotskudd og ætt, Es. 53, 2, Rom. 1, 3, av brødrene etter fallet. Du spør: Hvorfor kom Jesus? Han kom for syndens skyld, og Gud fordømte synden i kjødet. Rom. 8, 3. — Det var synden som skulle vekk, det var Guds løfte. Se 1. Mos. 3, 15. I kjødet satt synden, egenviljen, syndens lov, Satans vilje, og den måtte selvfølgelig fordømmes og tilintetgjøres og knuses der den satt. Derfor står det om Jesus: «Han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke ble funnet svik, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig.» 1. Pet. 2, 22—23. Dette, og meget, meget mere til hadde barnene gjort siden fallet.

Se, Jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje. Hebr. 10, 7. — For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg. Joh. 6, 38 og 5, 30. Sin vilje, menneskeviljen, som han iførte seg, uttømte han til døden, og gjorde den derved for evig til intet. Han var det første hvetekornet, den første som ble levendegjort. Ja, han ble en levendegjørende ånd. Se 1. Kor. 15, 45. Derfor er han den førstefødte blant mange brødre, Rom. 8, 29, altså blant dem som ikke er dårer, men som forstår denne levendegjørelsesprosess og går inn i den.

Når vi idag ser hvorledes den religiøse verden blander seg opp i politikk og andre verdslige gjøremål, skjønner vi hvor langt borte de er fra å legges ned i jorden og dø med Jesus. Over hele hans liv ble det lagt et dekke av forakt, like fra fødselen i stallen, til korsfestelsen mellem to røvere på Golgata. Under dette dekke må også alle de krype som vil gå inn i hans fotspor, og bli der inntil hans død har gjort sin gjerning i dem. Her blir ikke annet å rose seg av enn hans kors; for ved det er verden blitt korsfestet for oss og vi for verden. Gal. 6, 14. Men det menneske som spirer frem av vårt døde selvliv, hvetekornet, blir til evig tid. Dette er det nye menneske, som er skapt etter Gud i sannhetens rettferdighet og hellighet. Ef. 4, 24. Tviler du, så se bare på det kornet du la i jorden. Det er bare skallet igjen. Innholdet er gitt som almisse til det nye som spiret frem. Aldeles etter Jesu lære. Luk. 11, 41.

Det nytter ikke å sette en lapp av nytt på et gammelt kledebon. Matt. 9, 16. Heller ikke å fylle ny vin i gamle skinnsekker. Matt. 9, 17. — Det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt! 2. Kor. 5, 17. Hvetekornet får en evig forløsning. Halleluja. Nu skjønner vi hvorfor Jesus gikk til fiskerne ved Genesaret sjø, og ikke til de skriftlærde i Jerusalem. De skulle visst ikke vært gode å få med seg under vanærens dekke, men disiplene greide det med glans. Det er ikke å undres over Jesu ord: Jeg priser deg, Fader, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, og åpenbaret det for de umyndige. Matt. 11, 25. Først da Paulus hadde fått kunnskapen om Jesus Kristus, kunne han lide tap på alt og akte det for skarn. Fil. 3, 8. Deretter kunne han skrive: Men det som var dårlig i verden, og det som er svakt i verden, og det som er lavt i verden, og det som er ringeaktet, det som ingenting er, utvalgte Gud seg. 1. Kor. 1, 26—29.

Derfor, vil du være med i de dødes oppstandelse, har det seg slik: Det såes i forgjengelighet; det oppstår i uforgjengelighet; det såes i vanære; det oppstår i herlighet; det såes i skrøpelighet, det oppstår i kraft; der såes et naturlig legeme, der oppstår et åndelig legeme. 1. Kor. 15, 42—44.