Brev til Aksel Smith (Smiths brever)

Utdrag av J. O. Smith’s brev til hans bror Aksel Smith.

Guds nåde og fred.

Ditt meget kjære brev har jeg mottatt. Du skriver om mange ting blant vennene, som påstår at de ikke har behov av noen lærdom, da de alle er lærte av Gud.

Dersom vi leser Johs. 6, 45, hvor dette omhandles, så lyder det:

«Det står skrevet i profetene: Og de skal alle være lært av Gud. Hver den som hører av Faderen og lærer, han kommer til meg.»

Vi er alle lært av Faderen å komme til Sønnen. Faderen er Ånden i sin fylde som overbeviser verden om synd, rettferdighet og dom. Det var før vi kom til Sønnen at vi lærte av Gud. Men hver den som hører av Faderen og lærer, han kommer til Sønnen, som igjen er veien til Faderen — I Sønnen er det formaning og lærdom.

Legemet (menigheten) sammenføies og sammenknyttes ved hvert bånd som han gir, og vokser sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver del især. (Efes. 4, 16.)

Før en kommer til Kristus, opptreder Gud som lærer selv; men etterat en er kommet i Sønnen (menigheten som er hans legeme), har Gud gitt oss noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, forat de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse, inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde. (Efes. 4, 11 og flg.).

Guds Ånd hviler over alt kjød og overbeviser alt kjød som lever i synd. På denne måte er alle lærte av Gud. For det er som følge av Kristi død og oppstandelse at Ånden kan gjøre denne gjerning. Men når et menneske har latt seg overbevise og er kommet inn i legemet som er hans menighet, så får han finne seg i de anordninger Gud har innstiftet i menigheten, og det står uttrykkelig at han har innsatt lærere i menigheten. Det er naturligvis pur uvitenhet og forvrengelse av Skriften som kan bringe folk til slik villfarelse, at de skal være lærte av Gud fortsettende også i menigheten. Alt er av Gud — både den som undervises og den som underviser; men man får ha en orden og retning på alt. Den som forakter Guds vidner, forakter Gud selv.

«Heller ikke skal I la eder kalle lærere, for en er eders lærer, Kristus.» Dette sies for å utskille kjødelige læremestere som søker sin egen ære. Slike er selvfølgelig ikke innsatt av Gud, og det settes derfor straks en bom for dem. Paulus sa om seg selv at han var en lærer for hedningene i Ånd og sannhet. Men det var ham ikke om å gjøre å bli hyldet og kalt lærer eller rabbi, rabbi. Det at han var en lærer i Ånd og sannhet, forbød ham også dette.

Det er en stor virksomhet i Kristi legeme. Noen er mere, andre mindre utviklet i dette legeme. De som læres av Gud å komme til Sønnen, vises hen til Kristi død og forsoning. Men de som læres i menigheten, vises hen til Faderen, det er fullkommenheten. Disse to lærdommer må en gjøre forskjell på, hvis man da overhode vil lære noe. Disse som pukker på at de er lærte av Gud, skulle altså stå enten helt utenfor Kristus eller nettopp ved inngangen til ham. For etterat vi er kommet i Kristus, veiledes vi av Åndens redskaper til all sannhet.

Gud har satt i menigheten profeter, det vil si folk som får direkte forbindelse og åpenbarelser av Ånden. Disse lærer igjen folket. Der var noen slike i Antiokia. Slik som Gud har ordnet det i menigheten, får vi la det være, og om vi ønsker det helt annerledes, så blir dog våre ønsker til intet mot Guds ordning. Den som innsetter, innsetter hvem han vil til hva han vil, og selv om Satan raser, så får han la det stå slik som Gud har gjort det og dertil «utakk have». Å slå seg til ro og være tilfreds med alt som det er, og kaste alle sorger og bekymringer på Herren, er det beste en kan gjøre. Det er likeså fåfengt å ville krysse Guds planer og hans ordning som det er å vredes i hele sitt liv over at man ikke er blitt konge.

Vi vandrer ikke i mørket, men i lyset og har derfor intet under lugg. Det skulle av den årsak være kjært om du ville lese opp dette brev hos R. på et møte, så får de som blir vrede, vredes og de som blir glade, gledes, for man bør prøve alt og beholde det gode.

Det er godt å forlate seg på Gud, det er frydefullt å la ham få rett i alle ting.

Det var velsignet å få si noen ord om Jesus i Arendal søndag fmd. i baptistlokalet. Da de fikk høre at jeg var sønn av Smith i Kr.sand, sa forstanderen: «Ja, da er det ikke å undres over.» Guds Ånd var nemlig mektig over meg, og forsamlingen var levende interessert. Det er salig etter opphold ombord å få tale litt om Kristus Jesus.

Hilsen til alle venner og alle hjemme med Ef. 4, 4 samt til deg selv med 1. Tim. 6, 3—5.