Stevnereferat: Påske 1947 - Oslo

Påskestevnet i Oslo.

Det har gjerne etter hvert stevne ned gjennom årene vært sagt at dette er det beste stevne jeg har vært på, og slik lød det også denne gang. Ja, slik skal det være, og slik håper vi det fortsetter, inntil vi står hjemme hos Gud på Sion.

At hele menigheten modnes raskt til Kristi komme, kunne vi tydelig merke. Enheten i Kristus er så sterk og velsignet blant vennene nu som den aldri har vært. Herren har gjort store ting, og en kunne ikke annet enn gråte av glede over å se en så mektig Guds åpenbarelse av herlighet midt i denne onde og ugudelige verden. Ja, en måtte ha hjerte av sten om en ikke skulle bli grepet av Guds godhet på et slikt stevne. Flere kunne også prise Gud for helbredelse.

Det som gjorde sterkest inntrykk på utenforstående var å se og høre den store skare av unge menn, som var så grepne av Jesus Kristus. På alle møtene var det full frihet for den store forsamling på flere hundre venner, og det hele gikk etter Guds velsignede ledelse som et urverk. På hvert møte var det en mengde korte, brennende vidnesbyrd fulle av visdom og Guds ords åpenbarelse.

Det som kom frem under stevnet ved br. Aslaksen og flere brødre om å holde budene, var særlig velsignet. «Inntil den dag da han ble opptatt, etterat han ved den Hellig Ånd hadde gitt sine bud til de apostler som han hadde utvalgt seg.» Ap. gj. 1, 2. Når apostelen kort og godt skulle uttrykke hva Jesus hadde gjort her i verden, sier han det på denne måte. Han kunne ha sagt: Etter å ha gjort forsoning eller etter å ha beseiret Satan. Det ville ha vært riktig, men han sier: Etter å ha gitt sine bud. — Hva er egentlig Guds bud? Det er Gud selv, sagt på korteste måte. Det er Gud selv stykket opp i detaljer. Det er uttrykk for alt hans vesen i alle forskjellige slag. Så kan vi i all vår ringhet stifte bekjentskap med Gud stykke for stykke. 1. Tim. 1, 5. Budet har en veldig virksomhet, tar seg kraftig av oss og fører oss til målet. Vi er til å begynne med langt borte fra kjærlighet av et rent hjerte. Det er aller mest egenkjærlighet. En god samvittighet hører med til budets endemål, det er det samme som at samvittigheten ingen ting har å bebreide oss, ikke et ord. Er takknemligheten og rettferdigheten ganske og aldeles som de skal være i vårt liv? Det koster kamp og offer for å komme dit. Men budet fører oss frem til endemålet. — Vi tror litt på Gud, men hold ut i troskap, så fører budet oss til en uskrømtet tro. Synes vi budet gjør det fortredelig for oss, da er vi ganske forgjort og ugudelige, og vi må omvende oss. Hele grunninnstillingen står da på hodet. Menneskebud er ikke godt, men Guds befalinger er velsignede, dyrebare, evig liv er de. Hvorfor strekke hendene til budene? Jo, de kommer fra Gud, er selve innholdet av Gud. Herrens bud er ikke tunge, nei de er lette, liflige, vederkvegende, håpefulle, kraftige.

Skjøgen søker å frelse menneskene utenom budene, men det er ved budene vi skal frelses. Bud og lydighet hører sammen. Hebr. 5, 8—9. Budene er det som skiller mellem bruden og skjøgen. Tro uten lydighet er trolldom. — Hold budet rent, det skal ikke besmittes ved vår forstand.

Jesus levde ved Faderen. Hans mat var å gjøre sin Faders vilje. Derved tok hele guddommens fylde bolig i ham. Budene ble kjød i Jesus — Guds vilje fullbyrdet. Mitt kjød gir jeg for verdens liv, sa Jesus. «Likesom den levende Fader har utsendt meg, og jeg lever ved Faderen, således skal også den som eter meg, leve ved meg.» Joh. 6, 57. — De bud som Jesus selv har levd, skriver han nu i vårt hjerte og sinn. Dette blir vår daglige mat. Vi eter hans kjød og lever ved ham. — De som i kjærlighet vandrer i lydighet mot budene, får mat å gi andre. Ingen kan få åndelig mat å gi ved å studere teologi eller ved kunnskap, men ved å holde Guds bud. Slike får visdom til å hjelpe og veilede i livets vanskeligheter. La oss derfor i kjærlighet og iver strekke våre hender etter Kristi bud.

Br. S. Bratlie åpnet et av møtene med å tale om den merkelige forjettelse i Åp. 2, 26—27. «Den som seirer, og tar vare på mine gjerninger inntil enden, ham vil jeg gi makt over hedningene, og han skal styre dem med jernstav, likesom en knuser lerkar, således som jeg har fått det av min Fader.» Dette er et løfte til de som seirer, men hvor mange kan glede seg i et slikt løfte? — Jeg har ikke slik lyst til å herske jeg, bare jeg kommer innenfor dørterskelen er jeg fornøyd, sier mange. Herske er for dem noe syndig og ondt. «Således som jeg har fått det av min Fader,» sier Jesus. Mon det var noe ondt og syndig. Skal vi kunne glede oss i dette løfte, må vi også leve det liv Jesus levde. De religiøse i alminnelighet hersker ikke over synden, derfor har de ikke det håp som løftet gir. Her må det noe vekkes hos de som påkaller Jesus. De må vekkes til et seirende liv. Derved får de mere del i lidelsen over synden som hersker rundt omkring dem, og de begynner som Jesus å vente. Han sitter hos Faderen og venter på at hans fiender skal bli lagt til en skammel for hans føtter. Kristi føtter er også våre føtter, for vi er lemmer på hans legeme. — Da skal de rettferdige hoppe som gjøkalver, og de ugudelige skal være som aske under deres føtter. Herlige dag. De ugudelige er da utryddet av jorden. — Da kan man f. eks. rope som br. Aslaksen sa: Hallo Brasilien! finnes det noen sure, gretne og urettferdige mennesker der!? Nei, ingen slike finnes her, blir det svart. Takk og lov og pris! Det samme svar vil man få fra alle land. Det finnes ingen mere som gjør noe ondt hverken mot mennesker eller dyr, på den hele vide jord. Hele skapningen sukker og lengter etter denne dag.

Vær tålmodige brødre til Jesus kommer. Hevn eder ikke selv, men lev seirende og vent på dagen da den ugudelige skal bli som aske. Den dag da vi sammen med Jesus skal ta makten, og det lys som bringer oss så mye glede og velsignelse skal skinne og råde over hele jorden. Denne velsignelse skal vi om vi nu seirer, få være med å bringe jorden.