Guds hus

Guds hus.

«Og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.» Hebr. 3, 6.

La dette formaningens ord gjøre det klart for oss at et hus for ham er vi kun når dette ord blir gjort. Vi kan være hus for Gud fra første dag vi er omvendt, dersom vi helhjertet og oppriktig går inn for å dømme oss selv. For det er nu tiden da dommen skal begynne med Guds hus. 1. Pet. 4, 17. Radikalt må grunnen ryddes, og straks må frimodigheten og håpet benyttes. Slik må det også fortsette, varmt og brennende inntil enden. Da er vi et hus for Gud, og vi bygges opp sammen med de andre, til en Guds bolig i Ånden. Tillater vi slapphet og lunkenhet, har vi ingen forjettelser. Formaningen lyder slik: «Såfremt vi holder fast inntil enden.»

Vi må ha det som Amos gir uttrykk for i kap. 5, 24: «Men dommen skal komme veltende som vann og rettferdigheten som en alltid strømmende bekk.» — Til enhver tid må vi la Gud få belyse oss, så vi kan få se mere av oss selv. Dommens vann må alltid strømme rensende igjennem vårt hjertes tempel, så ikke lenger fremtid, penger og ære er det store, men Herrens frykt. Helhjertet må vi forakte denne verdens ånd. Da får vi stor frimodighet, og vår fred blir som elven. Fasthet og vedholdenhet i en slik troens kamp gir et levende håp, og det skal vi rose oss av. Da er vi hans hus, og han vil bo iblant oss og ferdes iblant oss, som han har lovet. 2. Kor. 6, 16.

Det går an å være ivrig og brennende en stund, når forholdene er gode og Gud velsigner. Men når Gud trekker seg litt tilside for å prøve oss, da mister en ofte både troen og håpet. Av slikt blir det aldri noe hus for Gud, det vet djevelen om. Derfor setter han med all sin kraft inn på de troende for å få deres frimodighet og håp til å forstumme. Lykkes det for ham, så brenner alt sammen opp for slike mennesker på den dag det skal prøves med ild. Her står det uendelig viktige verdier på spill. Av all vår kraft må vi stride troens gode strid. Djevelen må ikke en eneste stund holde oss nede i mismot. Har vi forgått oss og syndet, så må vi gjøre det opp øyeblikkelig. Guds ord sier: «Salig er den hvis overtredelse er forlatt, og hvis synd er skjult.» Sal. 32, 1. Den onde er avvæpnet, og vi har atter både rett og grunn til å være frimodig.

Gud er usigelig god som gir oss lov til å være et hus for ham. Vi må mere enn før se storheten i det, og den betydningen det har for tid og evighet. La oss holde frimodigheten, og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.