Jeg står i gjeld

«Jeg står i gjeld . . .»

Til hvem? Til alle. Hva skylder jeg? Mitt liv og mitt alt. 1. Joh. 3, 16 og 17. «Derfor betaler I jo også skatt, for de er Guds tjenere som nettopp tar vare på dette. Gi alle det I er dem skyldige, den skatt som skatt tilkommer, den toll som toll tilkommer, den frykt som frykt tilkommer, den ære som ære tilkommer! Bli ingen noe skyldig, uten det å elske hverandre.» Rom. 13, 6—8.

En regning kan jeg få betalt, og skatten kan jeg bli ferdig med å betale for en tid. Rettferdigheten driver meg til dette. Men den uendelige gjeld som kjærligheten har bragt meg opp i, og som den uavbrutt fornyer, den hverken blir jeg noensinne ferdig med, eller ønsker noensinne å bli ferdig med; for «det er saligere å gi enn å ta (motta).» Se Ap. gj. 20, 33—35.

Ved å elske — tjene og gi — slår jeg flere fluer i en smekk, idet jeg først gjør andre salige, og samtidig blir jeg aller mest salig selv.

Menneskene er stort sett ynkelig fattige og forkomne. Det er ikke meget de har råd til! Især på det åndelige område. Derfor er de svært opptatt med å kreve sin rett, med å skulle kassere inn hva de mener seg å ha tilgode. Ulykken her i verden er at man krever av hverandre. Du ser det slik at det er de andre som står i gjeld til deg. De skal betale, de skal gi, de skal tjene, de skal ta hensyn, de skal oppføre seg annerledes, de skal rette på sitt liv, de skal legge på lønnen din, de burde tilby deg dette og hint, de skal bøye seg, osv., osv., osv. Alle disse fattige stakkarene, de skal betale. — — —

Når Kristi kjærlighet fyller mitt hjerte, og forblir der, da kjenner jeg det alltid slik at det er jeg som står i alskens gjeld til alle mennesker. Jeg er mannen. Det er just jeg som står i gjeld og som derfor skal betale. Det er nettopp jeg som skal tjene og gi, hjelpe og bære, tåle og lide, ta hensyn, bøye meg, osv.

Tre svensker pleiet å spise og drikke sammen. De trakk hver gang lodd om hvem som skulle betale. De skulle skrive «Det skal jag» på den ene lappen. Men de to ble enige om å forfalske lappene, så det stod «Det skal jag» på alle lappene, og så lot de den tredje, som var enfoldig, lese først hver gang, og således ble det hver gang han som skulle betale. Han betalte hver gang. Han betalte alt. Dette var juks.

Men at Jesus Kristus av kjærlighet kom til vår jord og dyrt betalte all vår gjeld, det var ikke juks.

Ei heller er det juks når Kristi iboende kjærlighet forvandler mitt sinn og mitt syn slik at jeg alltid kjenner det som det er jeg som er i gjeld, det er jeg som skal betale, og som er og blir salig ved dette.

Det er lite hjelp i å kreve at en fattig stakkar skal betale. Det passer bedre for dem som er rike. Av sådanne finnes det dessverre ingen i den hele verden, unntatt de få hvis hjerter er fylt av Kristi brennende kjærlighet. De kan betale; for de har en uuttømmelig kilde å ta av, idet de har kilden med levende vann i sitt indre. Derfra veller det frem i tid og evighet. Ære være Gud!

Vi kan billedlig talt si at det i alle tilfeller er et spørsmål om hvem som skal betale. Salig hver den som da alltid kjenner det slik: «Det skal jag!»