Ussa-iver

Ussa-iver.

«Da de kom til Nakons treskeplass, rakte Ussa sin hånd ut og tok fatt i Guds ark; for oksene var blitt ustyrlige. Da opptendtes Herrens vrede mot Ussa, og Gud slo ham der for hans forseelse, så han døde der ved Guds ark.» 2. Sam. 6, 6—7.

Likesom Herren var mektig til å føre sin hellige ark forbi Nakons treskeplass uten støtte fra en Ussa, så er han og mektig i dag til å føre sitt verk frem gjennom alle slags vanskeligheter uten støtte fra noen kjødelig person. Gud trenger hverken deres penger, sang, musikk, talegaver eller noe annet for å føre sin sak frem til seier. Enhver tjeneste må være en Åndens tjeneste, være seg liten eller stor; for alt hva kjødet kan prestere, er forbannet.

Herren hadde gitt streng befaling om at ingen uvedkommende måtte røre ved noe av det som hørte helligdommen til, og det var derfor Ussa ble slått ned. Herrens navn er fremdeles «hellig og forferdelig», og enhver kjødelig person er uvedkommende når det gjelder alt i den nye pakts tjeneste.

Det var nok i velmenthet Ussa rakte sin hånd ut. Han trodde det hele ville gå over styr om ikke han grep inn. — Når noe plutselig kommer på, så skal straks disse vantro og bekymrede Ussa-kristne i all sin kjødelige iver greie opp. Blir det f. eks. en liten pause i et vidnemøte, så er denne stillhet uutholdelig for dem. De ser seg urolig omkring, og så legger de i vei med sitt åndsfortærende prek, da de tror hele møtet går i stå om ikke de griper inn. Slik opptrer de i alle slags retninger, og de har gjerne også sin mening om alt og alle når noe kommer på. De er i kjødet og kan ikke tekkes Gud.

Det er i stillheten, i den fredfulle Guds hvile man hører Guds røst, og det er her Guds medarbeidere vokser frem.

Likesom det var farlig i den gamle pakt å røre ved helligdommens ting, så er det i dag bl. a. ytterst farlig å røre ved noen av Herrens hellige som med hele sitt liv er gått inn i Herrens helligdom for å gjøre sin tjeneste der. Disse har alltid vært utsatt for motstand og forfølgelse; for jo mere åndelig man blir, jo større blir motsetningen til alt kjødelig og menneskelig, men ve den som forfølgelsen kommer fra. Vi kan lese om hvorledes det gikk de helliges motstandere i den gamle pakt. Vi kan se hvorledes det er gått med jødene som korsfestet Jesus, herlighetens herre, og vi kan også legge merke til idag hvorledes det går enhver som motstår, forfølger eller forakter en gudfryktig person. Ja, men vranglærere har vi lov til å motarbeide, sier man. Da kan vi svare at det finnes ikke en virkelig gudfryktig person som er vranglærer. Er man kommet på avveier i lære, så er man kommet på avveier i sitt liv. Men de virkelig gudhengivne har i sin samtid trengt frem til en dypere forståelse av Kristuslivet, og de er blitt kalt vranglærere av dem som ikke har villet følge med inn i dette dypere liv med Gud. Det er ingen unnskyldning for Hans Nilsen Hauges motstandere fordi om de trodde han var vranglærer, ei heller for Pilatus, Kaifas og Luthers motstandere, eller noen motstander i dag. Det er avind som ligger bak, og i den synd blir man som straff fredløs på jorden.