De barnløse

De barnløse.

De gudfryktige israelittiske kvinner gremmet seg når de ikke fødte barn, og især når det ikke fødtes guttebarn i ekteskapet. Disse kvinner som levet i den gamle pakt, tok det som en straffedom fra Gud at deres morsliv var lukket.

Hvorfor er det så forholdsvis få som innen menigheten føder åndelige barn? Det skulle vel ikke være en mangel i vårt liv?

Den gudfryktige er aldri arbeidsledig. Han har alltid ett eller flere barn å passe. Han blir brukt av Gud! Vi må skille oss av med alt urent, alt som kleber ved oss, bli ferdig med oss selv og vårt eget og trenge oss inn på Gud og bli fylt av Hans Ånd, i hvis kraft vi beseirer synden, og da blir det ikke lenge før vi får barn å sørge for.

Det er jo den som fører de mange til rettferdighet, som skal skinne som solen. Vi må få øynene opp for skammen over å være barnløse. Når den trangen kommer inn i hjertet, da vil nok sinn og hjerte være opptatt med sin nestes frelse.

I det timelige er det bryderi, nattevåk og slit med barna. Så også i det åndelige.

Paulus skriver til Galaterne: «Mine barn, som jeg atter føder med smerte.» Paulus hadde kjennskap til lidelsene ved å føre den enkelte frem til rettferdighet. Man kan kjenne at det er lidelse når den man har håp for, kommer på avveier. Da blir det mange bønnekamper — og lidelser — for vedkommende. Ånden driver en til bønn. Denne omsorg øker etter hvert som man selv blir ren.

De mange av oss unndrar oss de lidelsene, og får derved heller ikke tak i velsignelsene som følger med ved å føre de mange til rettferdighet.

Det ligger offer bak å bryte nytt land. Kulde, slitsom reise, nattevåk og forsakelse. Det er noe annet enn å legge seg til ro på en makelig sofa og ha det godt og varmt.

Give Gud at mange måtte få øynene opp for dette i de siste tider som vi nu gjennemlever.