Han er den samme

«Han er den samme.»

Under denne overskrift skriver Peder I. Ramsrud et stykke i «For Fattig og Rik» nr. 35 1947, som vi vil gjengi en del av.

«Vår helliggjørelse skifter. Somme tider lykkes vår kamp imot synden, og vi kan fryde oss over våre små seire. Og da er det lett å tro seg frelst. Men så går det rent galt. Nederlag på nederlag. Og da blir det verre med troen.

Brødre og søstre! Han er den samme!

Så lenge vi flyr til Jesus med våre synder, og så lenge vi ønsker å bli kvitt våre synder, så er vår frelse urokkelig. For det er ikke vår helliggjørelse som frelser oss, men det er Jesus og hva han har gjort.

«Herren er vår rettferdighet» (Jer. 33, 10). Det er det ordet som jeg ble løst ved. Og om vi har falt, så har ikke han falt. Han er den samme. Og derfor er vi like rettferdige og like frelst både i seire og i nederlag.»

Så langt Ramsrud.

Når vi leser dette, og vi leser det som apostlene skriver, da kan en bli aldeles forferdet over hvor stor forskjell det er både i ånd og bokstav. R. skriver at somme tider lykkes vår kamp, og vi kan fryde oss over våre små seire. Men så går det rent galt. Nederlag på nederlag. Vi må da spørre: Mon helliggjørelse er noe som vi skal prestere i egen kraft, slik at vi noen ganger kan fryde oss over våre seire, og andre ganger lider vi nederlag? Er det ikke slik at vi uten Jesus slett intet kan gjøre? Er vi ikke blitt en gren i vintreet? Er det ikke slik at dersom vi blir i ham, så bærer vi megen frukt? Joh. 15, 5.

Når vi da vinner disse små seire, er det ikke da fordi vi blir i Jesus? Men hva kommer det så av at vi lider nederlag? Er ikke Jesus også den samme da? Eller er det slik at Jesus ikke vil eller makter å gi oss seier da? Hør Paulus’ vidnesbyrd: «Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus og ved oss åpenbarer sin kunnskaps duft på hvert sted!» 2. Kor. 2, 14. Her kjenner vi en helt annen troens ånd i motsetning til den vantroens ånd i «F. F. og R.»

Det er ikke vår helliggjørelse som frelser oss, men det er Jesus og hva han har gjort, sier R. videre. Her skal vi høre hva apostelen sier: «For uten helliggjørelse skal ingen se Herren.» Hebr. 12, 14.

Helliggjørelse er ikke å seire en gang og lide nederlag en gang. Nei, slik lever de som er under loven og strever i egen kraft. De som blir i Kristus, er kommet under nåden, og de har det som Paulus skriver: «For synden skal ikke herske over eder; I er jo ikke under loven, men under nåden.» Rom. 6, 14. Disse får del i helliggjørelse.

Helliggjørelse er at vi hengis i Jesu død, for at Jesu liv kan åpenbares i vårt legeme. 2. Kor. 4, 10—11. Det blir ikke seier og nederlag etter tilfeldighetene. — «Men vi som med utildekket åsyn skuer Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme billede fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.» 2. Kor. 3, 18.

«Herren er vår rettferdighet.» Og om vi har falt, så har ikke han falt. Derfor er vi like rettferdige og like frelst både i seier og nederlag, sier R. videre i stykket, og så siterer han et sangvers.

Etter dette skulle jeg være like meget frelst når jeg var sint, som når jeg hadde fått seier over vreden, eller når jeg løy, som når jeg ikke lyver, eller når jeg er bekymret, som når jeg kaster all min sorg på Herren. Det er åpenbart at R. tror ingen ting på helliggjørelse og seier, men bare på syndenes forlatelse.

Syndenes forlatelse er forlikelsen med Gud ved hans Sønns død; men er vi blitt det, sier apostelen, så skal vi så meget mere bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikte. Rom. 5, 10.

Denne meget mere frelse ved hans liv er helt ukjent for de fleste troende i dag. Men har vi ved Jesu blod fått tilgivelse for vår vrede og løgn, så skal vi så meget mere ved den Hellige Ånds kraft seire over de synder — frelses fra dem. Og de som tror at de er like meget frelst i nederlag som i seier, må være helt forblindet av Antikrists ånd, som var så virksom allerede på Johannes’ tid. 1. Joh. 2, 18 og 4, 1—3. Derfor lot ikke Johannes seg dåre av dem som sa at de kjente Jesus, og ikke holdt hans bud. Han kaller dem for løgnere. 1. Joh. 2, 4.

«Herren er vår rettferdighet.» Det ord ble R. løst ved, og han skriver: «Om vi har falt, så har ikke han falt.» Ja, dette må en si er kløkt i villfarelsens kunster. Efs. 4, 14. Vi må da spørre: Når jeg faller i løgn, kan jeg da si at Herren er min rettferdighet? Har jeg løyet, så har ikke han løyet, og derfor er jeg like rettferdig når jeg lyver som når jeg taler sannhet?

Dette, forstår vi, bærer rent galt av sted. Og når slikt kan skrives og anerkjennes av ledende menn, da må vi nok ganske sikkert være kommet i endens tid, da apostelen sier det skal være vanskelig. For da skal menneskene ha gudfryktighets skinn, men fornekte dens kraft. 2. Tim. 3, 1—5.

Det er jo kraften som gjør oss til nye mennesker. Hva hjelper vel skinnet? Det blir jo bare bedrag. Derfor sier apostelen at vi skal vende oss ifra dem, og den formaning bør alle følge som lengter etter gudsfrykt.

I dette nylig siterte tenker antagelig R. bare på syndenes forlatelse, på den tilregnede rettferdighet. Men vi må da spørre: Kan vi leve i den tilregnede rettferdighet uten å være i Kristus? Ja, slik vil en nok ha det til; men da kommer en inn under den dom som Judas sier: «Ugudelige som forvender vår Guds nåde til skamløshet.» V. 4.

Nei, den tilregnede rettferdighet er den nåde vi får når vi kommer til Jesus som syndere. Det er frelsens gave uten våre gjerninger. Og i Kristus Jesus skapes vi til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige, at vi skal vandre i dem. Efs. 2, 8—10. Derfor er tro uten gjerninger å ligne med et legeme uten ånd. Jak. 2, 26. Det er et lik — noe vi må avsky.

Ingen må innbille seg at han kan leve i den tilregnede rettferdighet uten å dannes i Kristus Jesus til gode gjerninger. Kjærlighetens apostel sier det slik: «Den som sier at han blir i ham, han er og skyldig å vandre således som han vandret.» 1. Joh. 2, 6.

Ramsrud skriver videre i «F. F. og R.»:

«En ung gutt var så bekymret fordi han ikke kunne lengte etter Jesu gjenkomst. Han var tvert imot redd. — Men var han redd for å komme til Jesus med sin synd og skrøpelighet nå i dag? Langt ifra! Det var det tryggeste og beste han visste å få betro seg til ham. Men hvorfor grudde han da for Jesu gjenkomst? Jo, han regnet ikke med at han som skal komme, er akkurat den samme som vi hver dag får betro oss til her på jorden. Han er hva han var og blir hva han er. Slik er Jesus.»

Så langt Ramsrud.

Vi må si stakkars gutt som er gjenstand for slik trøst. Det er «Fred, fred» slik som alle falske profeter har brukt å trøste. Hvorfor ikke gi gutten trøst og veiledning ut fra Skriftene?

Tror noen at det nytter eller at det blir noen tid til å bekjenne sin synd på den dag da én skal tas og den andre blir tilbake? Hvorfor kom da ikke de fem dårlige jomfruer med? De bekjente jo sin synd — at deres lamper sluknet — og det før Jesus var kommet? De var jo jomfruer og hadde lamper og gikk for å møte brudgommen og våknet av anskriket, akkurat som de fem kloke. De kom også med sin synd og gikk for å rette på det; men det var forsent. Saken var den at han som kommer, er ikke den samme som vi hver dag går til med vår synd. Stakkars gutt som ble slik forført. Nå er Jesus sonoffer og yppersteprest. Når han kommer, er han brudgom. Det er forsent å bli av bruden på den dag, da må en være av bruden. «Og hans brud har gjort seg rede.» Åp. 19, 7. Det var de som var rede, som gikk inn. Ikke de som måtte gjøre opp og greie med en hel del synd som tynget samvittigheten. De kom til en stengt dør.

Her skal vi høre Jesu egne ord om den dag: «Men vokt eder at ikke eders hjerte noen tid tynges av rus og svir og timelige bekymringer, så hin dag kommer uventet over eder som en snare.»

«Men våk hver tid og stund, og bed, så I kan være istand til å undfly alt det som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen.» Luk. 21, 34—36.

Dette er veien som Jesus selv anviser. «Bli stående for Menneskesønnen.» Ikke er skolelæreren den samme på eksamensdagen som ellers i året. Eleven har hatt all kunnskap i skolelæreren; men på eksamensdagen spørs det hvor megen kunnskap læreren er blitt ham til, om nåden i det skoleåret er blitt forgjeves. Mange roser seg og fortrøster seg til at de har alt i Jesus; men på den dagen da Jesus kommer igjen, spørs det hvor meget frelse Jesus er blitt dem til. Ikke noe under at Paulus formante hvert menneske og lærte hvert menneske for å fremstille dem fullkomne i Kristus, og at han arbeidet og stred for den sak. Kol. 1, 28—29. Og han formaner til at vi skal arbeide på vår egen frelse med frykt og beven. Fil. 2, 12. Ja, her skal vi se hvordan han selv tok det: «Men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, forat ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.» 1. Kor. 9, 27. 2. Pet. 3, 10—14.

Det må bli fryktelig på den dag for slike veiledere som har vill-ledet ungdommen bort fra den trøst og veiledning Skriftene gir, slik som vi har lest i det siterte stykket.

Måtte mange våkne, så de ikke lar seg dåre av det store og de mange og det anerkjente menneskesnakk og siterte sangvers; men måtte de begynne å granske i Skriftene og bygge på apostlenes grunnvold, hvor hovedhjørnestenen er Kristus. Han ble forkastet av mennesker, men «kom til ham, den levende sten.» Den er utvalgt og kostelig for Gud, og bli også I oppbygget som levende stener til et åndelig hus, et hellig presteskap, til å frembære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus. 1. Pet. 2, 4—5.

La oss da, alle som har det håp at vi skal bli Jesus lik og få se ham som han er, rense oss selv, likesom han er ren. 1. Joh. 3, 2—3.