Brev til Aksel Smith (Smiths brever)

Utdrag av J. O. Smith’s brev til hans bror Aksel Smith.

Troen gir seier.

Takk for ditt kjære brev samt boken «Veien i Lammets spor» som jeg mottok idag. Det var med glede jeg leste ditt brev, da jeg var litt engstelig for at jeg skulle ha vært noe hård, men i tillit til din kjærlighet til sannheten, skrev jeg hva jeg skrev.

Fru R. sa en gang til meg at det nok kunne hende at jeg hadde fått en gjerning av Gud, men hun for sin del var glad for at hun slapp å ha en slik gjerning. Dette har jeg tenkt ofte på, for rett som det er får jeg ting å fremføre som just ikke er av det behageligste for et menneske, men i tillit til Gud må jeg være tro i min gjerning.

I den bok du sendte mig, fant jeg også merkelig nok noe som passer så godt på denne tjeneste. Det står nemlig:

«Den som vandrer i Guds bud, han elsker; for han drar ved sin lydighet sine brødre og søstre inn på Guds veier, og det er sannferdig kjærlighet. Sådan kjærlighet seirer tilsist og blir anerkjent, om den enn sitt liv igjennem ble utskreket som hårdhet.»

Ja, som hårdhet blir det betraktet når en i kjærlighet til sannheten søker å rette en sjel inn i Jesu fotspor. Sannheten lider overlast her i verden, og dens tjenere må lide med den. Men en herlig tjeneste er det dog, for den skal — om ikke før — så dog tilsist anerkjennes.

Jeg er glad for at du nu bekjemper sykdommen ved en personlig tro. Tingen er nemlig at jeg atter — etter brødsbrytelsesmøtet som du overvar — la saken frem for Gud hjemme og fikk full tro og seier over sykdommen, men enda hang noe igjen, og da ble det lys levende for meg at du selv måtte tro. Og det var dette lys i saken som jeg øyeblikkelig skrev til deg om. Under bønn — flere ganger når vi har vært sammen — har jeg merket at du ikke har hatt full tro for din helbredelse, men dette har jeg bare hatt «underbevisst» og ikke «overbevisst» som nu. Dog, vi har meget å lære, og jeg for min del har lært meget ved dette. Vi trenger å styrkes i troen, og det i høy grad.

«Hør, min sønn, og ta imot mine ord, så skal dine leveår bli mange, om visdoms vei lærer jeg deg» o.s.v. Ordspr. 4, 10—11.

«Men den rettferdige skal leve ved sin tro.» Hab. 2, 4. Du har bedt så meget om tro, kanskje du nu skal få leve ved tro, d.v.s. at ditt liv her i verden skal vedlikeholdes ved tro.

Jeg har lagt merke til at når vi beflitter oss på å gjøre det gode, så nekter Gud oss intet godt. Mange av mine småønsker i huset har Gud oppfylt til punkt og prikke, så min tro på den måte er blitt meget styrket. «Hva hans hjerte ønsket, har du gitt ham, og hva hans leper bad om, har du ikke nektet ham. Han bad deg om liv; du gav ham det, et langt liv evindelig og alltid.» Salme 21, 3 og 5.

Denne sak foreligger nu til behandling, og nu må det avgjøres. Herren har også sine bestemte tider for enhver gjerning, og når hans time er inne, så handler han. Samtidig gir han oss i Ånden å være opptatt med samme ting som gjærer hos ham selv, for han skal ta av sitt og forkynne oss. Ånden tar av hva som gjærer i Kristus, og beskjeftiger oss dermed. På den måte kan vi alltid holde oss ajour med tidene for Guds gjerninger. For å akte på tiden er noe av det viktigste for en gudhengiven sjel i tjeneste. Gud har mange ting å ordne før han kan sette kronen på verket; men vi skjønner tilslutt at alle virkninger har samarbeidet mot det endelige resultat. Salig derfor den som allerede av virkningene kan skue hen mot resultatet før dette foreligger. Her kan man få være Guds medarbeider, om en forstår det. Heri kan man få profetere forut om ting som skal skje, fordi alle virkninger går i den retning. Jeg tror en bør øve og skjerpe sine sanser på dette felt, og av hva en ser og opplever, lære Guds arbeidsmåte bedre å kjenne. For hvordan kan man være Guds medarbeider, når en ikke vet hvordan Gud gjør det?

Takk for «Byposten». Har lest stykket av T. og G. Jeg tror de har meget å gjennemgå før de er skikket til tjeneste i Ånd og sannhet. For den ytre nåde til tjeneste som først fulgte dem, var ikke deres egen — men Guds. Denne nåde kan de fremdeles ikke regne med; men de kan ved lydighet og ydmykhet erhverve seg et indre liv og en indre nåde som i lengden er langt kraftigere og mere utholdende enn den ytre nåde i en vekkelsesperiode.

Mangen sjel bedrar seg selv, idet den tror seg å eie den nåde og kraft Gud virker, når den benytter sjelen som redskap, just som øksen vilde tro seg å eie den kraft mannen svinger den med. På disse slutninger drar mange avsted til misjonsmarken, endog de har vanskelig for å overvinne de små vanskeligheter som kan forefalle hjemme — enn si ute. En kan tenke seg hvor lite prøvet og skikket en sådan sjel er for misjonen.

Det var akkurat så med K. Han trodde å kunne utrette alt og å være skikket for å reise langt, langt ut til hedningene; men han hadde vanskelig for å greie ting som var mindre. Jeg tror plankeknubben og bananskallet vil være en god øvelse for sådanne misjonskandidater. Det tør nok hende at hedningene vil se noe mere enn avholdelse av møter, og da var det godt å ha gjennemgått et kursus i troskap i det små.

Lev vel, og god fremgang ønskes deg.