Du lite troende! Hvorfor tvilte du?

«Du lite troende! hvorfor tvilte du?»

«Kom!» sa Jesus til Peter, da denne bad om å få komme til ham på vannet. Den velsignede Peter han gikk virkelig på vannet, men begynte å synke da han så på det harde vær og på de larmende bølger. — Denne tildragelse er så god å få forstand av. Det er ikke fritt for annet enn at vi setter oss til doms over Peter og sier ved oss selv: Hvorledes kunne du tvile Peter, når Jesus var så nær deg, når Jesus sa til deg: «Kom!» Ja, vi har kanskje til og med tenkt som så at hadde jeg vært i Peters sted, så ville jeg ikke ha brydd meg om bølgene og all larmen fra dem, men jeg ville rolig og full av tillit gått hen til Jesus, og således vist de andre disipler hvilken troens mann eller kvinne jeg var. Og dog har vi rik anledning i dagliglivets opprørte hav å gå på vannet, gå til Jesus som kaller oss hen til seg, uten tvil og uten frykt.

Det oppstod en vanskelighet med din stilling. Gikk du til Jesus uten å se på det harde vær? Det oppstod en vanskelighet i din familie; gikk du til Jesus? Det oppstod en vanskelighet i menigheten; gikk du tillitsfullt til Jesus? Hørte du han sa: Kom!

Har det hendt deg at du har begynt å synke i forsakthetens hav? Har det hendt at trengselens larmende bølger har forferdet deg? Har det hendt deg at du måtte rope: Herre frels meg!? Å ja, det har vel hendt oss alle; men vi ser at Peter lærte å tro, og det er det vi også skal gjøre. Vi skal feste vårt blikk på den usynlige som om vi så ham. Vanskelighetene er til for å lære oss å tro, ikke for å gjøre oss vantro. La oss se på troens opphavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset, uten å akte vanæren, og nu sitter på høyre side av Guds trone.

Den som har lært Gud å kjenne, han stoler på Gud. Har vi lært å kjenne ham i de små ting, så kan vi også stole på ham i de større ting. Da David hadde slått en løve og en bjørn, så trodde han det gikk an å slå Goliat. — Nu er vi alle opplyst om at det er slik, men først når vi gjør slik, vokser vår frimodighet fra stund til stund. David sier i Salme 5, 12: «Da skal alle de som tar sin tilflukt til deg, glede seg, til evig tid skal de juble, og du skal verne om dem, og de som elsker ditt navn, skal fryde seg i deg.» Ved å være iført denne tillit, får vi eie hans glede. — Ja salige er de som ikke ser og dog tror.