Guds tjenere

Guds tjenere.

«Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid?

Salig er den tjener som hans husbond finner å gjøre så når han kommer. Sannelig sier jeg eder: Han skal sette ham over alt det han eier.

Men dersom den onde tjener sier i sitt hjerte: Min herre gir seg tid, og så gir seg til å slå sine medtjenere og eter og drikker med drankerne, da skal denne tjeners herre komme en dag han ikke venter, og en time han ikke vet, og hugge ham sønder og gi ham lodd og del med hyklerne; der skal være gråt og tenners gnidsel.» Matt. 24, 45—51.

Vi finner her to slag av Guds tjenere; den tro og kloke tjener og den onde tjener. Men kan vi regne med at den onde tjener er en Guds tjener? Ja, han selv sier det: Min herre gir seg tid, og Jesus sier det: Da skal denne tjeners herre komme.

Dette slår ganske fast at der blant Guds tjenere er tro og utro, gode og onde, kloke og dårlige.

Hvem er da den tro og kloke tjener? Det er den som gjør Guds vilje og ikke sin egen vilje.

For likesom det var med Jesus når han sa: Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning, Joh. 4, 34, så er det også med disippelen. Hans mat blir å gjøre som Jesus vil og ikke som han selv vil.

«Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen; om noen eter av dette brød, skal han leve evindelig; og det brød jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv.» «For mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke.» «Likesom den levende Fader har utsendt meg, og jeg lever ved Faderen, således skal også den som eter meg, leve ved meg.» Joh. 6, 51, 55, 57.

De Guds tjenere som setter sjelene i forbindelse med Jesus på den måten at de kommer til å gjøre Guds vilje, eller som Jesus sier her, at de eter ham, de gir altså mat. Det blir liv av den tjeneste.

Jesus gjorde Guds vilje stadig, ikke bare når det passet ham, derfor ble han et stadig offer. Dan. 12, 11. Men har noen ikke Kristi Ånd, da hører han ikke ham til. Rom. 8, 9. Kristi Ånd krever at man gjør Guds vilje stadig, og det å ha én Ånd, vil si å oppfylle det Ånden krever.

Når han så gjør Guds vilje stadig, så eter man Jesu kjød og drikker hans blod, og det vidner om at man har Kristi Ånd.

Hvem er da den onde tjener? Det er den som enten ikke vil erkjenne sitt eget, eller om han erkjenner det, ikke vil fornekte det og gjøre Guds vilje. Vi finner slike i brevene til menighetene i Åpenbaringen. «Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, og du er død.» Åp. 3, 1.

«Jesus sa da til dem: Sannelig, sannelig sier jeg eder: Dersom I ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har I ikke liv i eder.» Joh. 6, 53. Det er altså ikke bare ønskelig at vi gjør Guds vilje, men det er helt nødvendig; ellers blir vi i døden. Den som elsker Gud, holder hans ord; men den som ikke elsker, blir i døden.

Men dersom den onde tjener sier i sitt hjerte: Min herre gir seg tid. — Dette sier han ikke med munnen, men i sitt hjerte. Og så synes han at hans medtjenere er både slik og slik, og istedetfor å tåle og tilgi, altså å gjøre Guds vilje, så gir han seg til å slå sine medtjenere. Da kom det onde som først var skjult i hjertet, frem i det åpenbare. Og så eter han og drikker, ikke av Jesu kjød og blod, men med drankerne. Det er de som ikke lever edrue i ånden, men gir seg hen til sjelelige nytelser og følelser. Og det ble en ende med forferdelse.