Legemet dødt på grunn av synd

Legemet dødt på grunn av synd.

«Men er Kristus i eder, da er vel legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet.» Rom. 8, 10.

Så mange av oss som er gått over fra døden til livet, hører ikke oss selv til. Kristus er vårt hode og skal derfor også råde over våre legemer. Paulus sier om sitt legeme at det er dødt på grunn av synd. Det var dødt for syndens krav. På samme måte med oss. Fornekter vi legemets mangfoldige krav, så er det dødt på grunn av synd.

«Vet I ikke at når I byr eder frem for noen som tjenere til lydighet, da er I også tjenere under den som I så lyder, enten det er under synden til død eller under lydighet til rettferdighet.» Rom. 6, 16.

Vi har et kjød hvori det ikke bor noe godt. Det vil gjerne ha sine lyster igjennem. Dersom nu vårt kjød tar ledelsen av våre legemer, er vi ikke Kristi tjenere. Da er vi syndens tjenere, og våre legemer er spill levende for denne verden. Men er Kristus legemets leder, da er legemet dødt, d.v.s. legemet får ikke hva det begjærer. Skal vi be til Gud, så vil kroppen vår spare seg. Skal vi gå lang vei for å komme til et møte, så vil kroppen nekte å gå med, den er trett, og veien er lang. Den vil ha kort vei og liten anstrengelse. Skal vi besøke syke, så er det tungt for kroppen vår å sitte rett opp og ned på en stol under sykebesøket, og så nekter kroppen av den grunn. Hva må gjøres? Jo, vi må i Åndens kraft fornekte legemets krav så vi ikke lyder det. Vi må som Paulus undertvinge våre legemer og holde det i trelldom, forat ikke vi som preker for andre, selv skal finnes uverdige. 1. Kor. 9, 27.

Hvor mange er det ikke som lar seg lede av sine legemer. De hører ikke etter hva ånden, som bor i legemet, sier. Det er ånden som skal være legemets fører og ikke kjødet. Ånden skal føre oss dit vi ikke vil. Den skal føre oss bort fra dovenskap, ro og mak. Vil kroppen ligge så lenge om morgenen at vi kommer forsent på arbeidet, så må ånden være den rådende makt, ellers er kroppen levende for synden. På grunn av at kroppen fører oss dit hen at det blir synd, så må den aktes død. Den må ikke få sin vilje igjennem. Får den det, så kjenner vi ikke Guds fred i våre hjerter. Ånden er ikke tilfreds med å bo i et dovent legeme. Nei, men når kroppen er død, når den ikke får sin vilje igjennem, da er ånden liv på grunn av rettferdighet.

Jeg formaner eder altså brødre, ved Guds miskunn, at I fremstiller eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer — dette er eders åndelige gudstjeneste. Rom. 12, 1.

Her kan vi se at legemet fremstilles som et offer. Da er vi med våre legemer levende og nyttige til all god gjerning.

Er veien lang og kroppen trett, så må den dog følge med som en lydig tjener.

La derfor ikke ditt legeme bestemme over deg, men lyd åndens røst i ditt hjerte, som tilsier deg hva du skal gjøre.