Om Frans av Assisi

Frans av Asisi.

Det vil i «Skjulte Skatter» i flere av de kommende nr. bli inntatt en del av Frans av Asisi og hans medvandreres visdom. Det er utdrag fra Gerhard Tersteegens skrifter.

Disse helhjertede Guds menn hadde en brennende kjærlighet til Kristus, og de ofret med glede alt for hans navns skyld. De ble også redskaper til en kraftig og dyptgående hellighetsvekkelse. Ved et tilfelle står det at de var samlet ca. fem tusen menn til et stevne. — Av disse mange tusen var det dog noen som syntes at det ble for stridt å leve dette liv som Frans levde og forkynte. De begynte å bygge solide klostrer og iførte seg fine kapper. Men mange av dem som etterfulgte Frans i liv og lære ble brent på bålet som kjettere.

Blant vennene til Frans var det et velsignet samfunn, hva vi kan se av følgende:

«Seg imellom hadde de en moderlig ømhet; de tjente hverandre i kjærlighet, og hadde gjerne latt sitt liv den ene for den andre. En gang skulle en sten som ble kastet etter en av brødrene, ha truffet denne om ikke en annen bror hadde sprunget frem og mottatt slaget. Den ene hedret den andre og aktet seg selv ringere enn alle. I kjærlighet var de hverandre villig og blindt lydige; og da ingen søkte sitt, men enhver fornektet seg selv og dømte seg selv, så utestengtes derved all fredsforstyrrende uvilje. Og om det noen gang hendte at noen av dem ytret et ord som muligens var en annen til anstøt, så gikk han ikke gjerne til hvile om aftenen før han hadde falt den andre til fote og bedt om forlatelse.»

Ved et av de store stevner talte Frans og sa bl. a.: «O mine brødre! la oss alle se på den gode hyrde som døde på korset for å redde sine får. Ham har fårene fulgt i bedrøvelse, forfølgelse, vanære, hunger og mangehånde fristelser, og har av Herren mottatt det evige livet. Derfor var det en stor skam for oss som kalles Guds tjenere, om vi overlot til de hellige å ha gjort gjerningene og selv søkte æren av å berette og preke om saken.

Herren sier: Elsk eders uvenner. — Da elsker vi vår uvenn i sannhet, når ikke den urett vi lider, er det som smerter oss, men at vi i kjærlighet til Gud kjenner smerte over vår uvenns synder og med gjerning viser ham kjærlighet. En Guds tjener kan ikke vite hvor stor tålmodighet og ydmykhet han har så lenge alt går slik som han ønsker. Men når de som skulle være ham til glede, er de motsatte — så meget tålmodighet han da har, så meget har han og ikke mere.

Salige er de fattige i ånden. Mange mennesker faster og ber og speker sin kropp; men ved et eneste ord som er dem i mot eller ved en aldri så liten urett som vederfares dem, blir de straks forarget. Disse er ikke fattige i ånden; for den som virkelig er fattig i ånden, han hater seg selv og elsker også dem som slår ham i ansiktet.

Salige er de fredsommelige. De er virkelig fredsommelige som for Jesu Kristi kjærlighets skyld bevarer den ytre og indre freden under alt det de lider i denne verden.

Salig er den Guds tjener som ikke opphøyer seg mer over det gode som Gud virker eller taler gjennom ham, enn over det som han virker og taler gjennom noen annen.

Salig er den tjener som gir alt godt fra Herren tilbake, for den som beholder noe for seg selv, han gjemmer unna sin Herres penger, og hva han mente seg å ha, det skal tas fra ham.

Salig er det menneske som ikke akter seg for bedre når han av mennesker opphøyes og prises, enn når han ansees dårlig, ringe og foraktelig. For så meget som et menneske er innfor Gud, så meget er han og ikke mer.

Salig den tjener som like gjerne mottar tukt og bestraffelse av en annen, som av seg selv. Salig den tjener som ikke søker å unnskylde seg selv, men ydmykt lider skammen og bestraffelsen også for sådanne misgjerninger til hvilke han ikke er skyldig.

Salig er den tjener som elsker sin bror like meget når han er langt borte fra ham som da han er ham nære, og i hans fravær intet annet taler enn det som han uten å krenke kjærligheten kunne si i hans nærvær.

Salig er den tjener som bevarer alt det gode Herren beviser ham her, som en skatt i himmelen, og i håpet om lønn hos Gud ikke har lyst til å åpenbare det for mennesker. For den Høyeste skal selv i sin tid gjøre sitt verk åpenbart for hvem han vil.»