Hvorledes ferdes i Guds menighet?

Hvorledes ferdes i Guds menighet?

Paulus skriver til Timoteus: «Dette skriver jeg til deg skjønt jeg håper snart å komme til deg, men om jeg venter med å komme, at du da kan vite hvorledes en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll.»

Når vi kommer sammen til stevner, så er der en velsignet frihet til stede, så enhver kan vidne eller synge av hjertets lyst og sitt gode forråd. Nu kan en spørre: Er denne frihet ubegrenset? Nei, også den har sin lov! Slik som Jakob sier i sitt brev: «Tal — — — så som de som skal dømmes etter frihetens lov!» Den vil si meg, at all tjeneste i menigheten skal være en tjeneste til oppbyggelse.

Jeg må ha all min interesse vendt til mine medsøskens trang, og unngå for enhver pris å falle i nytelsen av å høre min egen stemme.

Nu er det noen som ved sin tjeneste, istedenfor å oppbygge, fører stor lidelse og vånde over forsamlingen. Dette kan ha sin årsak i at en strekker seg ut over sitt mål — en vidner etter at Ånden har sluttet å drive, eller en kjenner ikke loven for frembærelsen av matofferet!

Når det oppfordres til å vidne, så kan jeg avlegge et personlig vidnesbyrd. Det kjennes både godt og oppbyggende for alle. Noe helt annet er det når jeg fremstiller meg for å frembære et matoffer i menigheten. «La ikke ditt hjerte forhaste seg med å bære frem et ord for Guds åsyn!» skriver Pred.

Særlig på stevner bør jeg ha dette i erindring. Da er mange samlet som er reist lange veier; de oppriktige vil tilfredsstille sin trang og hunger. Ærefrykten for hverandre bør tilsi at bare det beste er godt nok. Den «gammelgode» ånden som sier at jeg kan og vet tingen, bør være langt borte.

Det var ikke til ros for Israel at de åt manna i førti år. Gud ville på et langt tidligere tidsrom ført dem inn i landet med den faste føde.

Matofferet i Israel skulle være av fint mel, og fylt med olje. Det skulle altså være godt tilberedt. Oljen gjør at det ikke blir tørt! Det måtte heller ikke være tilsatt med noe som var surt. Friskt måtte det være! Ikke over 3 dager gammelt!!

Dette har en full nytestamentlig betydning. Jesus sa ved en anledning om dem som trodde på ham, at de fikk en kilde med vann i seg, som veller frem til evig liv. Aldri tørr! Dette er noe å leske de tørste med, og mette de hungrende i Sion.

Matofferet skulle også være et ihukommelsesoffer! Hva minnes vi etter våre sammenkomster?

Minnes mine ord? Eller var jeg en av dem som fristet forsamlingen til å ønske meg si amen, lenge før jeg sluttet! Her kommer det ikke så meget an på gaver og evner, men like meget, ja vel så meget, på et gudfryktig og gudhengivent liv, samt et våkent øye for menighetens ve og vel.