Brev til Aksel Smith (Smiths brever)

Utdrag av J. O. Smith’s brev til hans bror Aksel Smith.

Mange takk for ditt kjære brev. Likeså var det kjært å se din artikkel. Det er alltid godt å være medstridere for sannheten. Jeg hadde alt sendt inn min siste artikkel da jeg fikk se din. Jeg måtte legge store bånd på meg selv for å svare så pent, for jeg var bange for at det ikke skulle bli inntatt om jeg riktig hadde utøst mitt hjerte over «humbugen». Når en ser sikkert, kan en tale sikkert. Men når en ser ut i tåken, da taler man ut i tåken. Den som feiler i synet, vakler i dommen. Men klart syn gir klar dom. Det skal noe til å holde prøve der i det klare lys.

Hva ditt brev angår så må jeg si at du svarte meget forstandig og beskjedent på hva jeg skrev om. Men tross dette at du intet vet om deg selv, som du kaller det, så visste Paulus heller intet med seg selv, men dermed var han ikke rettferdiggjort. Heller ikke var han dugelig til å tenke noe som av seg selv, men hans dugelighet var av Gud. 2. Kor. 3, 5. Det er den dugelighet som er av Gud, vi alltid heretter taler om. Paulus kalte seg selv en Herrens apostel, for det var en sannhet. Det gjelder å ta vare på den gjerning Gud har gitt oss å vareta, for ingen annen vil kunne vareta den. Hva jeg skrev, skrev jeg ikke på en slump, men i Ånd og sannhet, og ingen skal heller makte å gjøre denne sannhet til intet. Derfor gjør du vel i å vareta den gjerning som Gud har innsatt deg i, hvilket jeg er viss på at du hittil også har gjort med all iver og lyst. Jeg har undertiden tenkt å overta den gjerning Gud har satt meg i til noen annen, for jeg ville så gjerne sitte der og se på det hele og gjerne gjelde for å være udugelig, bare de kunne styre det hele med dyktighet og selv være dugelig. Men det går ikke lenge.

«Og I tok ikke vare på det som var å vareta i mine helligdommer; men I satte andre i stedet for eder til å ta vare på det jeg ville ha varetatt i min helligdom.» Altså er her ingen avløsning. En kan heller ikke vente å få noen anerkjennelse for vår tjeneste i Kristus, for korintierne krevde bevis for at Kristus talte i Paulus. De gamle profeter ble holdt for å være falske og de falske ekte. Det å være i Åndens tjeneste for å fremme troens lydighet, Rom. 1, 5, er ikke et hverv som gir anledning til megen hederlig omtale. Tross det, så bør enhver som har fått en tjeneste i Kristus, være seg sin tjeneste bevisst, og opptre så viselig som mulig. Det er mange vanskeligheter i en menighet, og en må ha gode skuldrer for å bære dem.

Her på Horten er det en bror som har vært under Åndens nedbrytelse en tid, og som absolutt har villet ha andre inn i samme tilstand. Når ingen ville høre på ham, ville han trumfe seg frem, fordi han mente vi var vrangvillige o.s.v. Det gikk så vidt at flere forstyrret. Idag hadde jeg en kamp med vedkommende på 2 timer hvor etter han erkjente sine feil i henhold til disse skriftsteder:

«For enhver skal saltes med ild, og ethvert offer skal saltes med salt. Salt er en god ting; men når saltet mister sin kraft, hva vil I da salte det med? Ha salt i eder selv, og hold fred med hverandre!» Mark. 9, 49—50.

Han bad om å bli et fullt offer, og det heter om offeret at det skal saltes med salt, men at man skal ha saltet hos seg selv og holde fred med hverandre. Dette hadde han ikke gjort, han beholdt ikke saltet hos seg selv, og følgen var at det ble ufred over hele linjen. Alle de unge ble meget bange. Han erkjente å ha feilet her, og vi får nu håpe at det blir bra igjen.

Det gjelder for oss å våke og ikke la djevelen få rom i menigheten.

Det var en stor trøst for meg å se din siste artikkel, «Penger til Guds sak.» Ikke fordi jeg fikk medhold, for jeg er vel vant til motsigelser fra alle kanter, men fordi Guds sak fikk et puff fremover også ved dette. Dersom man uten å prute, uten personsanseelse, uten hensyn til kjødet i noen retning, går løs med sannheten, skal man snart bli uovervinnelig. Frukt i denne retning gledet det meg å se gjennom linjene i din artikkel. Jeg vil ikke rose meg selv over all måte, men jeg tror dog jeg tør påstå at siden jeg fikk Guds Ånd, har jeg alltid lagt vinn på å være velbehagelig for Gud, og har hele tiden hatt en vemmelse for å tekkes mennesker. Dette har bragt meg så rike belønninger at mitt hjerte hopper av fryd over at ingen av disse kjødelige mennesker kan fryde seg over å ha overmannet meg. Men alltid har disse ord gått i oppfyllelse: «Intet våpen som blir smidd mot deg, skal ha fremgang, og hver tunge som går irette med deg, skal du få domfelt; dette er Herrens tjeneres arv og den rett de får av meg, sier Herren,» Es. 54, 17. Kan ikke dette fryde hjertet? Jo, visselig. Dersom ikke vi slår dem, så stikker de øynene ut på oss og spytter oss i ansiktet. Dette kan de gjøre — om Gud tilsteder det — med våre legemer, men aldri må de beseire vår ånd. Derfor, overvinn dem uten personsanseelse, for derved æres Faderen at vi bærer megen frukt. Om slike ting «meget lett kan misforståes», som N. N. sa, så gleder jeg meg dog ved i nærværende tilfelle å bli forstått.

Hilsen med Salme 149. Din i Kristi kjærlighet og kraft trygt hvilende bror