Det dyriske, sjeliske og åndelige menneske

Det dyriske, sjeliske og åndelige menneske.

«I elskede! jeg formaner eder som fremmede og utlendinger at I avholder eder fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen, så I lar eders ferd iblant hedningene være god, forat de mens de baktaler eder som ugjerningsmenn, kan se eders gode gjerninger og for deres skyld prise Gud på besøkelsens dag.» 1. Pet. 2, 11—12.

Den som lever etter de kjødelige lyster, er dyriske. Enhver ufrelst kan da se synden, og alle, enten vi er ufrelste eller frelste, merker vi at de kjødelige lyster strider mot sjelen. Vi får en dømt samvittighet, og det byr imot. Mange lider svære kvaler som trell under de kjødelige lyster — under det å være dyrisk.

Peter formaner oss til at vi må vise de ufrelste at det er slik kraft i Kristus at vi kan løftes opp av det dyriske og bli mennesker. Vi må avholde oss fra slike ting som de ufrelste kan se er synd, og det mål må enhver kristen kunne fylle, at han ikke blir dømt av det lys og den samvittighet de ufrelste har; men vi er jo derfor ikke åndelige.

«For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» Hebr. 4, 12.

Det er kløvningen mellom sjel og ånd som gjør oss til åndelige mennesker. Det sjeliske menneske er dog bare et naturlig menneske, 1. Kor. 15, 45, og som sjeliske mennesker blir vi forstått og æret.

Det å bli frelst fra det dyriske — fra de kjødelige lyster som strider mot sjelen — er rosverdig for alle. En blir da en bra borger som de kan stole på og som det er godt å omgås. Der stopper mengden opp uten å gå videre til å bli åndelige.

I den gamle pakt kunne de også ved loven løftes opp fra det dyriske til å bli sjeliske mennesker; men åndelige kunne de ikke bli før Jesus hadde fullbrakt verket.

Jesu mor var sikkert datidens mest gudfryktige kvinne; men hun kunne ikke forstå Jesus på den vei han gikk. Hun trodde han var fra seg selv. Mark. 3, 21.

Blant Jesu nærmeste var det ganske sikkert et godt forhold, og i tillit til det gode forhold gjorde de krav på å få tale med Jesus, tross folkemengden, 31. v. Hadde Jesus vært sjelisk — menneskelig — hadde han etterkommet deres ønske og blitt rost av mengden, som da fikk se et slikt godt forhold. Men Jesus var kommet med sverd, og nu skulle sverdet kløve mellom sjel og ånd. Det sjeliske — det menneskelige — skulle uttømmes, gå i døden. Så peker Jesus på sine disipler og sier: Disse som gjør min Fars vilje, er min mor, søster og bror. Det var det åndelige slektskap som betydde noe for Jesus, og inn i det ville han ha sine slektninger etter kjødet. Nu føltes han hård og ukjærlig. På denne vei ble han ikke forstått. Men det hjalp ikke, Jesus ville ikke ha noen annen sammensmeltning enn i Faderens vilje.

Så lenge vi er sjeliske, ledes vi av våre følelser og det som er rent og godt i menneskers øyne; men ved tro går vi inn i uttømmelsen av sjelen for å få åndelig sans. Få vil gå den lidelses vei, og de forblir i den menneskelige kjærlighet, og nyter ære og anseelse av mennesker. De når aldri frem til Kristi kjærlighet, som kunne si til Peter: Vik bak meg, Satan.

Peter hadde omsorg for Jesus; men han hadde bare sans for det som hørte mennesket til. Han ville spare Jesus for lidelser og ville han skulle nå en jordisk herlighet. Men Jesus brukte sverdet. Noe kameratskap med Peter skulle han ikke ha. I tro ofret han en av sine beste apostler, og Peter tålte sverdet. Han fikk sans for å gå igjennom lidelser inn til herligheten.

Likesom det er en menneskelig kjærlighet, så er det og en menneskelig rettferdighet. Men den dag du også gir kappen når de bare krever kjortelen, må du ikke vente å bli forstått av menneskene, heller ikke når du skal vende det annet kinn til.

Det er og en sjelisk nidkjærhet for Guds sak og for Kristi dyder. Den iver er for menneskers åsyn, og daler av når den ingen ære får. Det er bare den åndelige nidkjærhet som makter, som frøet, å spire i den mørke jord.

Det er i forbindelse med å gå inn til hvilen fra sine gjerninger, som Gud hvilte fra sine gjerninger, at det står om kløvningen mellom sjel og ånd.

Det sjeliske menneske kan ofre seg inntil mishandling av legemet, og det kan gjøre en masse godt; men det hviler ikke fra sine gjerninger. Kol. 3, 23. Det søker vitnesbyrd av mennesker. Det kan ikke gi bort uten at den høyre hånd vet hva den venstre gjør. Det må en død finne sted for å komme inn til hvilen. Det er mange tanker og råd i hjertet som vi må la Guds ord dømme. Vi finner vårt liv og mister det. Vi blir åndelige mennesker, som lever i Guds virkninger. Vi får hvile fra våre gjerninger; for vi er løst fra menneskene og jorden.