Under blodet

«Under blodet.»

Ja, dette er et alminnelig brukt uttrykk i den religiøse verden. Man taler og synger om hvor herlig det er å være under blodet. Dette uttrykk har man fra Egypten hvor Israel hadde blodet strøket på dørstolpene og dermed reddet sine førstefødte fra døden. Men det ble ingen hjerteforandring med israelittene fordi om de hadde blodet strøket på dørstolpene. Det var de samme israelitter som knurret hele veien fra Egypten til Kana’ans lands grenser og som tok stener opp for å stene Josva og Kaleb når disse fremholdt at de ved Guds kraft kunne beseire fiendene i landet. Israels barn søkte Guds hjelp når de kom i vanskeligheter og livsfare, men når det krevdes offer og lydighet av dem, så var de hårdhjertet. Guds store plan med israelittene var å føre dem inn i Kana’ans land, og han førte dem med mektig hånd og hjalp dem gjennom alle vanskeligheter på veien dit. Men på grunn av deres hårde og vantro hjerte, så nådde de aldri dette store mål.

Også idag er det en skare som kan prise Gud forat de på forunderlig vis har fått økonomisk hjelp i vanskeligheter, er blitt helbredet fra sykdommer og ellers er blitt hjulpet på så mange måter. Deres bønner og vitnesbyrd kretser gjerne om alt dette, men midt i det hele er de kjødelige og kan fremstille seg selv som den store helt midt i sine opplevelser. De tar det som en selvfølge at Gud skal være god mot dem, og de taler om å være «under blodets bevarende makt». Men dersom all denne Guds godhet ikke får drive en til omvendelse, så vil all Guds godhet vendes til en tilsvarende Guds vrede og dom slik som Israels barn fikk føle det, da de ble slått ned i ørkenen.

Av denne store skare israelitter som ble frelst ut av Egypten, var det bare Josva og Kaleb som av Guds godhet ble drevet til gjenkjærlighet så de til det ytterste ville holde hans bud. De andre ble fiender.

Uttrykket «under blodet» er ubibelsk tale og forkastelig.

Man taler også om blodet som rensende kraft, men mener da i alminnelighet bare syndenes forlatelse, en rensning fra begåtte synder. Et billede blir også ofte brukt i denne forbindelse, nemlig at vi som kristne blir skyllet rene i «blodstrømmen» likesom stenen i bekken. Det blir et stadig nederlagsliv og tilgivelse for de samme og samme synder. Slik var det i den gamle pakt da de brukte dyreblod, men Jesu blod renser langt dypere enn til de ytre synder.

«For så sant blodet av bukker og okser og asken av en kvige, når den sprenges på de urene, helliger til kjødets renhet, hvor meget mere skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv frem som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud.» Hebr. 9, 13—14.

Vannet står i den nye pakt som et billede på den ytre rensning (vannbadet i ordet), men blodet på den indre rensning. Slik er det med det naturlige legeme, og slik er det i det åndelige. Jesu dyre blod må få gjøre sin rensende virkning dypt i vårt indre liv, så det hårde og stive selviske vesen kan oppløses og tilintetgjøres og det guddommelige liv få plass.

Enhver som gjør bevisst synd vandrer i mørket, og de som lever et seirende kristenliv vandrer i lyset. «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» 1. Joh. 1, 7. Det blir fra all den synd som føres frem for min bevissthet ved at jeg stadig vandrer inn i et større lys. Når jeg står i fristelsens og prøvelsens stund, da er det at blodet må få virke.

Vi må også vite at vi ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble løskjøpt fra vår dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam. Lever vi fortsettende i vår dårlige ferd i all likegyldighet og regner oss som stenen i bekken, så ringeakter vi Jesu blod isteden for å ære det, og midt i det hele beholder man sitt stenhjerte.