Jobs bok 26. kap.

Jobs bok.

V. 5, 6. (gl. eng. ov.) Kjempene og dem som dveler hos dem, stønner under vannet. Dødsriket ligger åpent for ham, og avgrunnen uten dekke.

Kjempene som Job taler om her, er sjeler som er sterke og ovenpå. De stønner under dommens vanne, og kveles tilsist derav.

Blant dem er også slike som tror de kan bli frelst ved sin egen kløkt. Du handler slik med dem, Herre, for å vise din allmakt. Dødsriket ligger åpent for deg. Hva er det som dekker over dødsriket? Det er synden. For Gud er det åpent. Han fører sjeler inn i dette mystiske dødens rike og overlater dem til helvedes kvaler. Han fjerner dekket for dem.

Når det er han alene som gjør alt nakent og bart, så kan heller ingen av de sjeler som er i ham, unngå denne avgrunn. Der er intet dekke som stenger, heller intet som beskytter dem fra dette fall. O Gud, hvor sant det er at frelsen er i dine hender!

Dette avsnitt har en dyp betydning som ikke godt kan forklares med ord, men som vil forståes av de sjeler som har erfart det.

V. 7, 11. Han brer nordenvinden ut over det øde rom, han henger jorden på intet. Himmelens støtter skjelver, og de forferdes for hans trusel.

Gud utspreder nordenvinden, hvilket er et billede på den Hellige Ånds luftning over det øde rom som ikke er opptatt og bebyrdet med noe. Dette menneske, skapt av ren jord, er likesom hengende i intet. Det finner ikke støtte uten i Guds kraft alene, som holder ham oppe uten andre hjelpekilder. O du kjærlighet! Du alene kan utrette det som ikke et menneske kan fatte. De sterke sjeler, som er støtter, og som er gjenstand for menneskers beundring, skjelver og forferdes for hans trusel og for hans krav til oss. Bare et lite bud er nok til at de skjelver. Og hvorfor? Fordi de ikke kjenner selvfornektelsens vei. De frykter for den minste forakt og den minste forfølgelse. De sjeler derimot som følger Kristus på denne vei, og som er likesom jorden, som henger på intet, de utfører det som deres Herre krever. De holder budene uten å skjelve og frykte og uten å gjøre innvendinger.

V. 13. Ved hans ånde blir himmelen klar; hans hånd gjennomborer den lettfarende drage.

Det er Gud som ved sin Ånd gjør disse sjeler klare og skjønne, fordi han fra evighet av har bestemt dem til et hvilested for seg. Med sin sterke arm gjennemborer han den lettfarende slange med alle dens listige buktninger og løgnaktige vesen, som den åndet inn i mennesket ved syndefallet. Han har ikke før gjennomboret slangen, så den har mistet sin makt i sjelen, før han begynner å pryde og forskjønne denne himmel på en forunderlig måte.

V. 14. Se, dette er bare utkantene av hans verk. Hvor svak er lyden av det ord vi hører! Men hans veldes torden — hvem forstår den?

Job fortsetter å forsvare Guds vei, hans storhet og makt. Hans venner forandrer det dog, ettersom de har sitt eget syn på det. Etter å ha oppregnet endel av Guds undere, sier Job: Se, dette som jeg her har regnet opp, er bare endel av hans rene og guddommelige verk i en sjel, det er bare utkantene. Hvor meget vi enn har bekymret oss derfor, har vi dog kun maktet å høre en svak lyd av hans ord og hans virkninger. Det er som om vi skulle smake en dråpe av havet. Hvem kan vel forstå og utholde hans veldes torden og hans ubegrensede makt