Min arvelodd

Min arvelodd.

«En lodd er tilfalt meg som er liflig, og en arv som behager meg». Salme 16, 6.

Da israelittene kom inn i det forjettede land, utskiftet de landet imellom seg, og hver fikk sin arvelodd. Således har også Gud tildelt enhver i menigheten sin arvelodd. Men ikke alle har forstått det og tatt den i besittelse.

Mange sitter på en benk år ut og år inn uten at de noensinne får noen forståelse av at de har en arvelodd hvorpå de kan arbeide og være til velsignelse.

Andre har lagt hus til hus og mark til mark, inntil det ikke er mere rom tilbake og de alene har landet i eie. Es. 5, 8. De står på prekestolen og forretter selv all tjeneste. De er både evangelister, hyrder, lærere o.s.v. Å hjelpe de ringe frem til å ta sin arvelodd i besittelse, faller dem ikke inn.

«Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangehånde nåde». 1. Pet. 4, 10. «Når I kommer sammen, så har hver av eder en salme eller en lære eller en åpenbaring eller en tunge eller en tydning: la alt skje til oppbyggelse!» 1. Kor. 14, 26.

Her er et område for enhver å arbeide på. Ved å følge Åndens veiledning, vil vi snart få forståelse av å utfylle vår plass og være med på å oppbygge Kristi legeme.

Men i praksis viser det seg at vi har vanskelig for se hvor det område ligger, som vi har fått tildelt. Noen utfyller ikke sin plass, og andre går ut over sin begrensning. Vi har en tilbøyelighet til å ville gjelde for mere enn det vi er, og gir vi etter for den, kommer vi straks inn på en annens område. Om denne da bøyer av og lar en få breie seg, så kan det tilsynelatende gå godt en tid, men om han ikke gjør det, vil det oppstå konflikter. Les om kong Ussias i 2. Krøn. 26, 16—21.

Gud tukter oss når vi går for vidt, og da må vi gi akt på det og trekke oss tilbake ellers går det galt. Men ved stadig aktpågivenhet lærer vi å holde oss på vår egen arvelodd, og da oppdager vi at det jo er her velsignelsen ligger og ikke alle vegne utenfor. Da synger vi med David: «En lodd er tilfalt meg som er liflig, og en arv som behager meg.»