Klemme såret ut

Klemme såret ut.

«Ingen tar seg av din sak, så han klemmer ditt sår ut.» Jer. 30, 13.

«Og de leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er dog ingen fred. De skal bli til skamme, for de har gjort vederstyggelige ting. De hverken skammer seg eller kjenner til blygsel; derfor skal de falle blant dem som faller; på den tid jeg hjemsøker dem, skal de snuble, sier Herren.» Jer. 6, 14—15.

«Brødre! om også et menneske blir overlistet av noen synd, da hjelp ham til rette, I åndelige, med saktmodighets ånd! men se til deg selv at ikke du og blir fristet!» Gal. 6, 1.

Det er stor forskjell på å bli overlistet av en synd og å leve i synd. Og det er forskjell på at en selv bekjenner sin synd og på at andre må tvinge bekjennelsen ut av en. Når erkjennelsen må tvinges ut, da er det jo ingen erkjennelse.

Det viser seg at det er vanskelig for en som er falt i synd, å få den bortrenset. Skal synden renses bort, må den erkjennes. 1. Joh. 1, 9. De som synder, vil slippe fra det så lett som mulig, og det ligger nær til for de som skal hjelpe dem til rette, å stryke over med løskalk for å slippe ubehageligheter. Slik gjorde de falske profeter fordum. Esek. 13, 10—19.

Når du har syndet, da har du fått et sår. Kommer du til en som vil ta seg av din sak, da klemmer han såret ut. Det gjør vondt, og de fleste kvier seg for det. Av den grunn har det lett for å bli noe igjen i såret. Det kan tilsynelatende gro, og når en tid er gått hen, er det likesom glemt. Men fordi du ikke erkjente til bunns — fordi såret ikke ble utklemt — har du fått en flekk — en lyte. Den flekken gnager i din samvittighet, og du får ikke sann hvile. Det skal sann ydmykhet til for ikke å få en flekk etter å ha syndet.

Det viser seg at de fleste vil slippe så lett som mulig, og de går derfor med sin synd til slike som likesom har så stor kjærlighet. Disse «leger mitt folks skade på lettferdig vis.» Og det viser seg at disse som blir legt på denne måte, «de hverken skammer seg eller kjenner til blygsel.» De kan ha falt i hor, og straks de er sloppet fra det med en overfladisk bekjennelse, begynner de å vitne i forsamlingen som om intet hadde skjedd. Det er rett og slett frekkhet. Det beviser at de ikke sørger over sin synd; for hva skulle vel en slik en kunne gi i forsamlingen?

Miriam ville og slippe lett ifra det da hun hadde syndet; men Gud sa hun skulle sitte med skammen i syv dager, og hun måtte holde seg utenfor leiren. 4. Mos. 12.

Når en menighetstjener synder, da er det verre. Er han i sannhet ydmyk, kan han få synden bortrenset ved Jesu blod, så han blir uten flekk. Men det vil ta lang tid for ham å gjenvinne tilliten så han kan bli menighetstjener igjen. En menighetstjener skal være ulastelig, men likevel skal han først prøves før han skal tjene i menigheten. 1. Tim. 3, 10. Når da en menighetstjener synder, så beviser han jo at han ikke lenger er noen menighetstjener, og så ydmyk bør han være at han da trekker seg tilbake som sådan inntil han får gjenvunnet tilliten.

Vi forstår av dette at synden er forferdelig ødeleggende, og vi må innprente den forståelse som Jesus kom med, at det er farligere å synde enn å miste øyet eller hånden. Matt. 5, 27—30.