Hykleri

Hykleri.

«Ta eder først og fremst i vare for fariseernes surdeig, som er hykleri.» Luk. 12, 1. Det var til sine disipler Jesus sa dette, og han sier det samme til sine lærlinger idag. Fariseerne var det strengeste religiøse parti blant jødene, og de holdt på en bokstavelig oppfyllelse av loven. De gjaldt for å være, og holdt seg selv for å være, rettferdigere enn andre. De levde altså et utadtil bra liv, og fikk sin lønn for dette i menneskenes beundring. Kalkede graver kalte Jesus dem, og det var et treffende bilde, for de renset kun fatet utvendig. Men innvendig da? Ja, se der kunne ikke menneskenes øyne følge dem. Dette livet, utvendig kalket og rent, innvendig fullt av dødningeben, levde de i kraft av ergjerrigheten. De var antagelig så innforlivet i hykleriets ånd, at de selv trodde å være hva de ga utseende av. Dette er en fryktelig stilling å være i. Surdeigen har da fullført sitt verk, deigen er gjennemsyret.

Ligger da hykleriet langt borte fra oss? Nei, det ligger såre nær de fleste, like for foten. Ønsket om å ta seg ut, bli regnet for gudfryktige o.s.v., gir hykleriet fritt spillerom. Hvorfor er det så mange unaturlige kristne, unaturlige i vesen og stemme, kun et vrengebilde av sig selv? Gud skapte mennesket som det skulle være, men da det vil ta sig ut, søker det mange kunster.

Hvorfor er det så vanskelig å gjøre det gode, og så gå bort og si det til ingen. Eller om vi så gjør, hvorfor kjenner vi da en hemmelig tilfredsstillelse over at det allikevel blir spurt? Når vi har avlagt vårt vitnesbyrd, hvorfor hviler vi da ikke helt ifra det, slik at vi kan konsentrere oss om de andres vitnesbyrd? Hvorfor hender det at det blir lagt mere i kollekten når noen ser på enn om man hadde vært alene? Eller hvorfor blir en mann, som mot sin kone er sur og tverr, straks så blid og hyggelig når det kommer noen på besøk? Tenk også på det hav av hykleri som mange kristne drar med sig fra verden, den såkalte dannelse og høflighet. Dette er de grovere former for hykleri, men hvilke dype og fine forgreninger har det ikke i den menneskelige natur?

Ved hykleri kaster vi således blår i øynene på vår neste, de får et falskt bilde av oss og tror at vi er hva vi ikke er. Men det er ikke bare vår neste som får blår i øynene, vi setter nok også blår i øynene på oss selv. Vi kan drømme om å gjøre både det og det for Gud og mennesker, uten noen gang å utføre det. Vi taler begeistret om Jesu lære, og har hans liv som et ideal for vår ufruktbare fantasi. I vår drømmeverden lever vi oss så helt inn i dette, at vi kan tale om det med glød og begeistring. Vi vil så gjerne leve slik, men uten lidelser, at vi faktisk er bedratt av vårt eget hykleri, og tror som vår neste at vi er hva vi ikke er. Men om vi bare vil erkjenne sannheten om oss selv, så skal sannheten frigjøre oss fra alt hykleri.

Vi skal ikke søke å bli store i hverandres øyne, men gjøre Gud stor for hverandre. La oss også huske på at intet er skjult som ikke skal bli åpenbart, og engang skal vi se hverandre, ikke som vi nu synes å være, men som vi er. Når den dag kommer da vi skal bli åpenbare for hverandre, hva blir det da å se hos deg og meg? Har vi vært hyklere, en kalket grav, slik at dødningeben blir det vi har å vise hverandre? Eller har den herlighet som vi har sett hos hverandre, kun vært et svakt gjenskinn av den vi i hjertet var i besittelse av? Vår høyre hånd har ikke visst hva den venstre gjorde, og når vi fastet, salvet vi vårt åsyn. La oss da først og fremst ta oss i vare for fariseernes surdeig, som er hykleri.