Brev til Arne Tiltnes, Endre Vestvik (Læren) - Skjulte Skatter - mars 1946

Åpent brev til Arne Tiltnes, Endre Vestvik og andre likesinnede.

Noen spørsmål til besvarelse:

1. Er det riktig eller galt å ha lyst til å gjøre rettferdighet slik som Skriften befaler det og formaner til, og når det står om Jesus at han blev salvet med gledens olje framfor sine medbrødre fordi han elsket rett og hatet urett, og når Jesus på hin dag kommer til å si: «Vik bort fra mig I som gjorde urett!» Er det priselig eller forkastelig at vi i vårt hjerte kjenner en inderlig lyst og trang etter i alle deler å gjøre hva rett og godt er i Guds øyne, fordi han har elsket oss først så han sendte sin sønn som en soning for våre synder.

2. Er det godt eller ondt at vi så ber Gud om nåde og kraft til å gjennemføre sådan rettferdighet, når Skriften alle vegne formaner sterkt til å be?

3. Er det tilrådelig eller forkastelig å tro at vi får disse bønner oppfylt, å tro at vi skal få og har fått sådan nåde og kraft, når Skriften sier: «Bed, og I skal få!» Og: «Tro bare at I har fått det, så skal det vederfares», o.s.v.?

4. Når det således lykkes å gjøre hva rett er, er det da rett og godt og velbehagelig i Guds øyne, eller er det dårlig og forkastelig å takke og prise og ære Gud for hva han har virket i oss, og hva han har frelst oss fra? På samme måte som når en dranker blir frelst fra drukkenskapen?

Eller mener I at Gud skal takkes og æres for at han frelser mennesker fra drukkenskap, men at han ikke er takk og ære verdt når han frelser oss fra urettferdighet, vrede og hissighet, pengekjærhet, forfengelighet, æresyke, avind, bekymring o.s.v.?

5. Når Gud således gjør sin gjerning i oss, når han fyller vår inderlige lengsel og trang etter ham og hans rike og hans rettferdighet, når han velsigner oss slik at det lykkes for oss å vandre i Jesu fotspor, som Skriften sier at vi er kalt til, og han fyller oss med fred og glede i den Hellige Ånd, mener I da at det er rett eller galt å forkynne dette for våre medmennesker, både for uomvendte og for omvendte, og innbyde alle til å få del i det samme? Tror I Jesus bebreider oss dette, og heller ville at vi skulle beholde all denne lykke for oss selv i all hemmelighet?

6. Hva ville I ha gjort om sådan nåde var vederfaret eder?

7. Mener I at vi av frykt for at noen skulle finne på å ta det ille opp, av avindsyke f. eks., skulle tie stille med all denne vidunderlige frelse og himmelske herlighet som Gud i sin store nåde gir oss del i? Og at vi derved skulle behage Gud som har vært så usigelig god og nådig mot oss?

* * *

Hele vår lære, skriver Tiltnes er «et vidunderlig egenrettferdighetens evangelium.»

Etter det ovenstående — som tilkjennegir hvorledes vi har det og hvorledes vi tenker og taler — har jo hvem som helst anledning til å gi ham fullstendig rett i hans oppfattelse av at det er et vidunderlig evangelium, og et kraftig og rettlinjet evangelium. Likeså fremgår det av det ovenstående like tydelig at det er totalt meningsløst å kalle det egenrettferdighet. Det er jo det stikk motsatte!!!

Det er nettopp fordi vi i oss selv er så urettferdige, og erkjenner oss så urettferdige tvers igjennem, og tillike er så bedrøvet over dette, at vi lengter etter å bli virkelig rettferdige, etter Guds rettferdighet, etter guddommelig natur, slik at vi ber innstendig og kraftig og alvorlig om frelse fra denne urettferdighet, slik at vi mere og mere oppnår det, og priser Gud for det, og anbefaler det til alle andre.

Vil også få lov til å spørre eder: Lengter ikke dere etter sådan frelse?

Ville ikke dere gjerne gjøre hva rett og godt er i alle deler?

Tror dere ikke at det går an?

Hva gjør dere da med Skriftens ord, f. eks. 1. Joh. 2, 29: «Dersom I vet at han er rettferdig, så skjønner I at hver den som gjør rettferdighet er født av ham». Og 2. Tim. 2, 19: «Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urettferdighet.»

Det er et særdeles sterkt behov for at hver den som nevner Herrens navn blir frelst fra all urettferdighet. Det fikk jeg en kraftig minnelse om en av de siste dagene. Jeg var hos en barberer, og denne uttalte til en annen i forretningen om en som hadde omvendt sig, at han ikke hadde lov til å spille kort, for alt var synd for sådanne, ja unntagen urettferdigheter og den slags da, for det kunne de drive med så meget de ville. Barbereren hadde fulgt med i over 30 år, sa han, men hadde ikke sett én rettferdig mann iblant dem ennu. Skulle han finne en ærlig mann, måtte han finne ham blant de verdslige, sa han.

Dette kolossalt dårlige skussmål er nok overdrevet, men det er uhyggelig meget i det allikevel.

Jeg har nu levet og virket blant vennene i ca. 36 år. Det er dyrebare mennesker som alvorlig søker Guds rike og hans rettferdighet, som elsker rettferdighet og hater og avstår fra urettferdighet, men aldri ennu har jeg hørt at noen av dem har lært eller forkynt at de ved egen kraft eller rettferdighetssans kunne gjøre rettferdighet eller skulle kunne bli frelst ved lovgjerninger. Nei, men med stor kraft har de forkynt det stikk motsatte! Så eders dom og eders fordømmelser faller dessverre tilbake over eder selv. —

Når Tiltnes skriver at vi har kunnet smyge om mellom vårt kristenfolk på bløte poter, da er dette, mildest talt, i høy grad misvisende. Tvert imot! Vi vandrer åpent og ærlig i dagens lys, stridende troens gode strid med blanke våpen og varme hjerter, både offentlig og i husene, både muntlig og skriftlig. Ære være Gud! Likesom Gud i sin store nåde og godhet mot oss frelser oss fra all urettferdighet og ugudelighet, så frelser han oss også fra alt krypende vesen. Det har jo noen og enhver fått føle. For Guds nåde mot oss har ikke vært forgjeves. Den ros tilkommer Gud og hans vidunderlige evangelium med rette!

Vil minne eder om følgende vers i ett og samme brev av Paulus: Tit. 1, 16 og 2, 7, 8, 12, 14, 15 og 3, 5—11, 14, 15. Se nøye på dette hva rettferdighet og egenrettferdighet angår, og især hva vranglære angår. Merk spesielt kjennetegnet på en vranglærer, vers 11: «for du vet at han er forvendt og synder, dømt av sig selv.»

Ved Guds store nåde går det den andre veien med oss, idet vi får seier over synden og en god samvittighet overfor både Gud og mennesker, så endog våre motstandere vanligvis gir oss meget godt skussmål. Og vi kan glede eder med at det går bedre og bedre, idet Gud mere og mere velsigner oss med vekkelser både innad og utad. Nei, da passer dette kjennetegn på vranglærere unektelig langt bedre andre steder!

Eders løgnaktige påstander og lettsindige fordømmelser vil, etter Guds ord, komme tilbake over eder selv. Gid I ville og kunne omvende eder fra dette før det ble for sent!

Hvem er det I fordømmer? En skare dyrekjøpte sjeler som med god samvittighet tjener Gud av hele sitt hjerte, med fred og glede og takknemlighet, dag og natt, en skare om hvem I kommer til å få mere og mere grunn til å si: «Se, hvor de elsker hverandre!»

Måtte Herren kunne tilgi eder — for det er kraft, voldsom stor kraft, i forsoningen — og få åpnet eders øyne for eders voldsomme misgrep. Det er mitt ønske og min bønn for eder.

Kjærlig hilsen fra eders i Kristi kjærlighet forblivende,

Elias Aslaksen.