Brev til Aksel Smith (Smiths brever)

Utdrag av J. O. Smith’s brev til hans bror Aksel Smith.

Ditt kjære brev av 17. ds. mottok jeg idag — hele 8 tettskrevne ark spekket med spørsmål. Det gleder meg meget å se at kampen har lagt seg og seieren er vunnet inntil nu; men likesom Gud har gitt oss seier til idag, så skal vi alltid seire i Kristus Jesus. Jeg følte en ikke ringe kamp i mitt indre ved å lese de data du ga meg; men Gud være lovet, han ga meg seier. Men seieren består ikke deri at vi gjendriver alle våre motstanderes ord, men deres kraft.

Hva profeter angår, så er man jo ikke profet fordi om en har gaver til å fremsi profetiske ord. De 12 i Ap. gj. 19, 6 og 7 skulle da ha vært profeter. I Ap. gj. 13, 1 finner vi noen profeter og lærere, deriblant var Saulus og Barnabas. Disse var virkelige profeter. En profet er en mann som står i Guds hemmelige råd. Det er en som står på egne ben og ikke voktes av noen hyrde uten av Jesus, men som selv er hyrde. En profet er en mellemmann mellem Gud og folket og er Guds talerør. Abraham var en profet for Lot. En profet må alltid ha noen å være profet for. Paulus var en profet og apostel. «Er jeg ikke apostel for andre, så er jeg det i det minste for eder,» sier han til korintierne. Han var seg sin stilling bevisst, og det bør også vi være så mange som da har noen stilling i Ånden. Du kunne gjerne ha gått som tannlegeelev i all din tid uten å bli selvstendig og bevisst, dersom du ikke hadde brutt av og begynt på egen hånd. Men da du begynte selvstendig, følte du det personlige ansvar, og dette ansvar gjorde deg dyktigere enn da du var elev. Således bør vi også i Kristus være oss våre gjerninger bevisst, vi bør tenke om oss selv som vi bør tenke. Ikke høyere, for det oppblåser, men heller ikke lavere, for det gjør forsakt, og en annen som er mindre skikket til å behandle roret, vil snart trede i stedet til skade for Guds rike. En skal ikke skjule sin visdom til unnseelse, ei heller skal man te seg altfor vis, for da forderver man seg selv.

Moses og Johannes den døper var profeter. Det var støtter som folket kunne støtte seg på, men neppe kan man støtte seg til noen som nettopp har begynt, som de 12. Tross dette, så tror jeg dog at en profet er det fra mors liv av som Samuel og som Saulus av Tarsus, tross det at de kan ha levd i verden til en tid. En profet kan dra slutninger og i Ånden forutsi hvordan det vil gå dersom folket handler så og så. Han står i Guds hemmelige råd og kjenner Guds nidkjærhet og Guds måte å styre på, likesom ministrene lærer å kjenne kongen og kan på en prikk si hva han ynder og hva som mishager ham. Johannes kunne si: «Se der Guds lam som bærer verdens synd.» Dette kunne han si i Guds kunnskap, for alle ting og alle åndelige tegn konsentrerte seg i personen Kristus. «Han som sendte meg for å døpe med vann, han sa til meg,» o.s.v. Der ser du, han satt i Guds råd, for han var en direkte utsending fra Gud. Gud talte til ham direkte likesom til Samuel. Sam. 3, 4. Eli var også en profet som skulle vært Samuels oppdrager, men han var så sløv at Gud måtte henvende seg til Samuel om Eli. Den unge gutt Samuel ble en profet for den gamle Eli som selv var profet, men en slik som ikke sto på høyde med sitt kall. Det er forskjell på profeters størrelse. Ingen var større profet født av kvinner enn Johannes.

I den nye pakt er det også profeter, som vi nu har sett. Dersom en profet gjør det som er galt, da oppsetter Gud øyeblikkelig en profet over ham. (David og Natan — Samuel og Eli o.s.v.)

En profet er en myndighet så lenge han forblir tro i sitt kall. Kristus var en profet. En profet bør kun oppdras av en profet (Jesus og disiplene — Elias og Elisa). En profet har å være tro i alt Guds råd. Gud har innsatt i menigheten apostler, profeter, hyrder, evangelister og lærere. En profet kan både være hyrde, lærer og evangelist. Det at han er profet, gjør ham nettopp skikket til disse gjerninger. — Dersom Gud har gitt oss noen å verne om i menigheten, da bør vi vokte disse med omhu. Det hender nok her som på hvalfangst, at en må stikke ut en 2 a 300 favner line når de løper riktig grassat, men når man har skutt «fast fisk», så kan en hale inn slakken igjen, når de riktig har maset seg ut. Hovedtingen er at man ikke sprenger holdet. Det er et stort tålmodighetsarbeid, men salig.

Det er meget godt her nu og en enighet og orden som aldri før. Det er blitt frykt for å sladre, og det er en sann fryd å se hvordan alle gleder seg. Det er kun med sverdet i hånden og alle kanoner klare at vi får lov til å ha det slik. De lurer på oss fra alle kanter, men Gud har gitt oss makt.

Dersom den åndelige ikke vil styre, så kommer de kjødelige og tar ledelsen øyeblikkelig, og de sparer ikke, det har jeg sett. De gir seg ikke før de har drept alt liv. Av en herlig flokk er det nu ikke to tilbake som holder sammen. Dette kan være verd å merke seg. Deres fører tillot dem alt mulig galt og bare lo av det hele, men så kom resultatet.

Verst av alt er det å holde det rent innen flokken. En kan ikke gå bums løs på galskapen, for da vant man ikke seier, men la dem løpe ut noen hundre favner line for ikke å sprenge holdet. Det å være Åndens tjener er en manøvre som krever uhyre langmodighet og uforferdet inngrep når det trenges.