De dårlige og de kloke

De dårlige og de kloke.

La oss lære av brevet til engelen for menigheten i Efesus. Åp. 2, 1—6. «Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og ditt tålmod, og at du ikke kan tåle de onde; du har prøvd dem som sier de er apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere, og du har tålmod og har hatt meget å bære for mitt navns skyld og du er ikke blitt trett. Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet. Kom derfor i hu hva du er falt ifra, og omvend deg og gjør de første gjerninger! ellers kommer jeg over deg og vil flytte din lysestake fra dens sted, hvis du ikke omvender deg. Men dette har du at du hater nikolaitternes gjerninger, som jeg og hater.»

Det var intet annet enn godt å si om alle efeserengelens gjerninger. Likevel var han ved å ligne de fem dårlige jomfruer. Han måtte omvende seg. Han hadde tapt den første kjærlighet. Det er i den første kjærlighet at samfunnet — forbindelsen — ledelsen — er fullkommen. De første gjerninger i den første kjærlighet ble gjort for Jesu skyld, og alene for ham. Dette intime samfunn krevde Jesus av Peter før han betrodde ham hyrdegjerningen. «Elsker du meg mere enn disse?» Dette var efeserengelen glidd ut av. Han måtte omvende seg. Det var ikke bare en gradsforskjell, så han kunne forbedre seg litt, nei, det var blitt vesensforskjell. Gjerningene var i orden i det ytre, men likevel var kvaliteten blitt dårlig.

Vi ser i brevet til engelen for menigheten i Sardes: «Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, og du er død.»

En må gjøre noe ekstra for å få et navn. Sardesengelen hadde ved sine gjerninger fått navn av å leve. Så virksom var han, og så gode var hans gjerninger; men han var død. Han hadde tapt forbindelsen med Jesus. Han gjorde sine gjerninger for menneskers åsyn. Ja, hvor mange det er som i sin iver for Jesu sak har tapt forbindelsen med ham. De søker sitt eget, og lever, som de dårlige jomfruer, bare et lampeliv. Fil. 2, 21. De vil ha navn av å leve. Derfor vidner og ber de, derfor streber de for å få sjeler til botsbenken, er gavmilde, ofrer seg dag og natt. Jo, det er en prektig arbeider i vingården. Men hør hva formaning han får:

«Bli våken, og styrk det annet, som var på vei til å dø! for jeg har ikke funnet dine gjerninger fullkomne for min Gud.»

Paulus formaner oss til ikke å ha lyst til tom ære, så vi egger hverandre Gal. 5, 26. Sardesengelen hadde i sitt strev for å få navn av å leve, dratt med seg de andre lemmene inn i det samme kappløp — tom ære. Det løpet der er et løp ut av Åndens ledelse og inn i døden. Han blir trukket til ansvar for dem.

«Dog har du noen få navn i Sardes, som ikke har smittet sine klær, og de skal gå med meg i hvite klær; for de er det verd.»

Klærne, som er det rene, hvite lin, er de helliges rettferdige gjerninger. Disse få i Sardes hadde ikke smittet sine klær. De hadde seiret over lysten til tom ære. De gjorde alle sine gjerninger for Gud. Åndens ledelse var for dem det største. Kristi kjærlighet drev dem. Det dødens kappløp som engelen og de andre i menigheten hadde begynt, lot de seg ikke dra med i.

«Den som seirer!» Ja, den har store løfter. Seire — ikke gjøre din gjerning for å sees, men fordi du elsker Jesus, og for Jesu skyld gjøre alt det du gjør. Da lever du som de kloke jomfruer både et lampeliv og et kanneliv, og du skal bli med når Jesus kommer for å hente de som er rede. Du skal bli kledd i hvite klær og få vandre med Jesus, og han skal kjennes ved ditt navn for sin Fader og hans engler. Men sardesengelen og de andre i menigheten blir igjen. De var blitt av de dårlige jomfruer. Åp. 3, 1—5.

«Forbannet er hver den som gjør Herrens gjerning med lathet.» Slik var det gått med engelen for menigheten i Laodikea. Han var hverken kald eller varm. Derfor ville Jesus utspy ham av sin munn. Når en leser dette, må en spørre: Var han ikke en hykler? En bevisst hykler vet jo hva han gjør, men denne hadde bedratt seg selv. «Du sier: Jeg er rik og har overflod og fattes intet, og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.»

Slik kan det gå når en ikke er tro i hjertets innerste og vandrer alene for Guds åsyn. Du kan være sikker på at alle disse trodde på forsoningen; men nå ble det ikke spørsmål om det. Når det er tale om å bli av førstegrøden, da er det gjerningene som må være fullkomne; for de skal være brudedrakten.