Vektere

Vektere.

«På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere, aldri skal de tie, ikke den hele dag, og ikke den hele natt; I som minner Herren, unn eder ingen ro! Og gi ikke ham ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør det til en lovsang på jorden!» Esaias 62, 6—7.

Det er en søvnens tid vi lever i. Folket i alminnelighet sover en dyp syndesøvn. Også mange som kaller seg kristne, er mer og mindre sterkt smittet av søvnens ånd. Våkn opp for alvor og synd ikke! 1. Kor. 15, 34.

Det er sovende kristne som synder i følge dette ord. Når en våkner opp for alvor, får en kjennskap til Gud, og da blir det slutt med å synde.

Ved tro har vi fått del i et himmelsk kall. Hebr. 3, 1. Vi skal være vektere. Vekterens gjerning er å våke mens de andre sover, og vekke de sovende når det er fare på ferde. Dette er en veldig og på samme tid en velsignet gjerning, tross motbør og motsigelse. Profetene i den gamle pakt var vektere; men de ble ofte hatet fordi de forkynte sannheten. Vekterne skal forkynne evangeliet utover, Ordets tjeneste. Men de har samtidig en vel så viktig tjeneste som må gå hånd i hånd med Ordets tjeneste, det er bønnens tjeneste. Ap. gj. 6, 4. Hverken natt eller dag kan de slå seg til ro; for kjærligheten til menneskene tvinger dem til stadig å minne Herren om nøden som rår, og Guds store løfter. Det er hengivelsen i bønn som skal til i denne tid.

Gud nøyer seg ikke med tomme ord. Han krever livet nedlagt i bønn hvis han skal høre. Og jeg tenker nok at det går på livet løs når en skal minne Herren både dag og natt. Gud kjenner til både menneskenes jammer og sine løfter til oss. Likevel gjør Gud i grunnen ingenting uten som svar på bønn. Måtte det anspore oss kraftig til å gi oss hen i bønnens tjeneste. Først når menneskejordbunnen er tilstrekkelig behandlet med bønnens tjeneste, er tiden inne for Ordets tjeneste. Da slår Ånden alltid i gjennem til stadig voksende frelse.

Han har lovet å bygge Jerusalem opp igjen og gjøre det til en lovsang på jorden. Vi mennesker ligner svært på Jerusalem, som i sin tid var som en grusdynge. Vi var døde i synder og overtredelser. Ef. 2, 1. Ved Åndens mektige kraft, satt i verk etter minnelse av en eller annen vekter, reises vi opp til et nytt levnet og blir satt med ham i himmelen. Også vi blir vektere. Det er grusdyngen, de dypest falne, de som har det ondt, som trenger til frelse og som også blir frelst. Er ikke det en evig sannhet at Guds navn og ære blir stor når slike blir virkelig frelst.

Bli en vekter! Ved tro er du kalt til det. Vektere — bli enda ivrigere til å minne Herren om den enkeltes nød og hans herlige løfter. Store ting vil da skje i den kommende tid.