Veien nedad

Veien nedad.

Kristus fór opp i det høye og bortførte fanger, han ga gaver. Men dette: Han fór opp, hva er det uten at han først fór ned til jordens lavere deler? Han som fór ned, er den samme som fór opp over alle himler for å fylle alt. Ef. 4, 8—10.

Jesus ga avkall på å være Gud lik, det vil si i Guds skikkelse, men han ga ikke avkall på å være hellig, ren og usmittet av synd. I den forstand fortsatte han å være Gud lik og tok en tjeners skikkelse på seg, idet han kom i menneskers lignelse, og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv, så han ble lydig inntil døden, ja korsets død. Fil. 2. 6—8.

Han fornedret seg selv og ble mennesket lik, deretter fornedret han seg selv og var lydig inntil døden. Først forlot han himmelen og kom ned til jorden, og så forlot han det menneskelige og gikk ned til jordens lavere deler. Foraktet, hatet, spottet, mistenkt, misforstått, utskjelt, vanæret, som en dåre, en overtreder o.s.v. Lydighet mot Faderen førte Jesus ned til jordens lavere deler. Det var der han led døden i kjødet og ble levendegjort i ånden.

Det er denne veien nedad som Jesus innbyr til når han sier: Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. Matt. 16, 24. Og i 27. vers: «For Menneskesønnen skal komme i sin Faders herlighet med sine engler, og da skal han betale enhver etter hans gjerning.» Altså ikke etter Jesu gjerning alene som mange påstår, men etter vår egen gjerning, som er gjort i Jesu tro.

For meg tykkes at Gud har vist oss apostler frem som de ringeste, som dødsdømte; for et skuespill er vi blitt for verden, både for engler og for mennesker. Vi er dårer for Kristi skyld, vi er skrøpelige, vi er æreløse. Vi blir utskjelt — og vi velsigner; vi blir forfulgt — og vi tåler det; vi blir spottet og vi formaner; vi er blitt som utskudd i verden, en vemmelse for alle inntil nu. 1. Kor. 4, 9—13. Det var lydighet mot Gud og hel underordnelse under hans vilje som brakte apostlene ned til jordens lavere deler. Der hadde de velsignet samfunn med sin Frelser. Det var noe annet enn å bli «storkar» her i verden.

Denne dødens vei for kjødet er Kristi vei, og den har to vesentlige retninger til frelse.

1. Den fører oss personlig gjennom død til liv; det blir sant i oss likesom det er sant i Kristus. «For så mange som Guds løfter er, i ham har de sitt ja, derfor får de og ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss.» 2. Kor. 1, 20.

2. Veien nedad forener oss i Kristus og gjør oss til ett. Vi lærer å elske hverandre likesom Kristus elsket oss, altså mens vi gjorde ham imot; Vi blir løst fra båndene om vår hals. Ingen blir oss iveien; vi kan gå til høyre eller til venstre om man ikke liker å være sammen med oss. Vi tror på Guds velsignelse og ikke på hva denne jord kan gi oss. Vi får fedresinn som binder sammen; for vi blir intet i våre egne øyne.

Men mange ser på denne vei som en avgrunn hvor de ville miste alt de hadde kjært. Den som vil miste sitt liv, skal finne det. Hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva vil et menneske gi til vederlag for sin sjel?

Man strider for sin ære og sin eksistens; man strider for sin rett, og forstår ikke at Jesus skal gi oss vår rett, som er å avdø fra vårt eget for å leve for Gud i Kristus Jesus.

Da blir vi Guds arvinger og Kristi medarvinger, og alt hører oss til. Alt som blir frelst ut av Satans grep, om det er noe lite, så er det vårt. Måtte Kristi sinn være i oss så vi lar oss føre den vei han gikk.