Brev til Aksel Smith (Smiths brever)

Utdrag av J. O. Smith’s brev til hans bror Aksel Smith.

Ditt siste brev av 18. ds. har jeg mottatt, og det var en sann fornøyelse å se og erfare hvordan Gud har latt deg skue inn i de herlige sannheter som kommer oss imøte ved inntredelsen gjennom forhenget, det er hans kjød. Just her er all kunnskap og all visdom begravet. Det alminnelige er at en vil ha visdommen ute i luften, oppe i skyene eller noe lignende. Men tingen er at alle visdommens og kunnskapens skatter, ja hele guddommens fylde bor legemlig i Kristus Jesus, og der kan vi grave etter skjulte skatter. Vi må ete hans kjød og drikke hans blod, for i det er sannelig mat og drikke. Kan dette forståes med hodet? — etter en uopplyst forstand? Nei, ikke mere med hodet enn med benene. Guds Ånd kommer med Guds kunnskap. Men likesom Kristus i kraft av en evig Ånd ofret seg selv, kan vi i kraft av Kristi Ånd ofre oss selv. Kristus som mellommann inneslutter i seg selv hver enkelt person i Kristus. Derfor er mellommannen ikke bare for én. Han er veien til Faderen (fullkommenheten). På denne vei fortæres hans kjød og blod i kraft av en evig Ånd. Derfor gjorde Gud det som ikke loven maktet. Det er gjennom kjød og blod at djevelen kan friste, men når kjød og blod er ofret, har djevelen ingen materie å la sin innflytelse gå ut over.

Det står tale om de hensovede i Kristus. Herav forstår vi at frukten av vår tilværelse her på jorden kun er det mål hvortil vi når opp ved å levendegjøres av den annen Adam. Våre legemer hensover i ham. Men når våre legemer hensover i ham, og hans legeme er oppreist, må absolutt vi oppreises i ham, for han er ikke lenger i graven. Tidsintervalet spiller nok rolle for oss, men ikke for Gud som regner de ting som ikke er, som om de var. Hvor er så vår horisont? Jo, innen Kristi legeme. Kan vi utvide vår horisont? Ja, innen legemet. Kan vi ikke strekke oss utenfor legemet? Nei, Kristus ofret seg selv helt, derfor gis det ikke rum til noe utenfor. Heller ikke kan vi løpe ut av skinnet og si: her er jeg, men hele vårt «jeg» befinner seg i Kristus, for livet er meg Kristus. Men hvordan kan da Jesus være yppersteprest? Jo, han har ofret seg selv inntil siste vidd, derfor kan han komme dem til hjelp som ennu ikke er ferdig med å ofre seg. Men den som ofret seg, og de som ofrer seg, er alle av én, derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre.

Vi har intet fortrinn fremfor noen, men for oss gjelder det å være innfor Guds åsyn for derfra å hente kunnskap til veiledning. Dette er en profets tjeneste; for en profet står mellom Gud og folket. Gud har også nu i våre dager profeter i sin menighet. Enhver profet skal operere selvstendig og hente alle sine ordre direkte fra Gud gjennom Ånden. Det er ikke en profets gjerning så meget å gå opp i mengden som å leve i Herrens fortrolige samfunn og stå i hans råd og meddele folket hva Gud åpenbarer. Les 2. Mos. 18, 13 og videre, hvorav det fremgår at Moses lot innsette øverster blant folket til å dømme; men når det var noen vanskelig sak, da først skulle de henvende seg til Moses, v. 26.

Slik også nu. En bør legge vinn på å opplære lederne, idet man selv bevarer seg innfor Guds åsyn og mottar ved en åpenbarings Ånd hva en skal si. Lederne får igjen vokte sine avdelinger, og man får gripe inn hvor fare er på ferde og hvor vanskeligheter oppstår. Er man midt oppe i alt mulig, kan man ikke skjøtte denne så viktige tjeneste. Det er nok av dem som kan løpe, det gjelder om å få noe å la dem løpe med.

En bør være seg sin tjeneste i Herren bevisst, så en kan gjøre mest mulig ut av enhver ting, idet en forblir i lidelsen. Derfor som jeg sa sist, så vidt jeg husker, dersom du treffer på noen åndelig bror som du anser særskilt dyktig og tro, så gjør det straks begripelig for ham at han må ta seg av den flokk han er iblant. Legg ansvar på hans skuldrer, og legg ham ordentlig på hjertet hva han har å gjøre. Orden må det være; man kan ikke bare sveve rundt som en flokk sauer. En må lære å lyde før en lærer å byde. Vil noen innen flokken ikke lyde, da må en manøvrere forsiktig med en slik, så han ikke drar flere etter seg.

Br. G. har skrevet til meg om det som også du skrev, nemlig om utgivelse av et blad. Han tenkte på å utgi et 16 sidig blad. Jeg skrev til ham og foreslo å begynne med et mindre blad. Samtidig sa jeg ham at skal vi utgi et blad, da må vi arbeide for sannhetens fremme og ikke for bladets fremme, og så vil nok Gud sørge for bladets fremgang. Vi kunne inntil videre få sagt meget gjennom et mindre blad. Jeg har svært god lyst til en slik gjerning, og jeg tror nok Gud vil bruke meg til å gjendrive — overbevise, straffe og formane i et slikt blad. Religiøse nyhetsblader har vi nok av, så dette måtte gå i en skarp retning. Jeg kan skrive og arbeide i den stilling jeg har, og så måtte jo G., om han ikke kunne greie det ved siden av banken, gå helt ut og overta redaksjonen.

Nu blir det sent på kvelden. Lev så hjertelig vel, og med hensyn til motstanderne du skrev om, så trøst deg med Josva 10, 24 og 25.

Det er morsomt å høre fra deg at det går deg vel, og at du kan være til nytte.

Hjertelig hilsen i Kristus Jesus med Sak. 11, 4.