Fristelse - prøvelse

Fristelse — Prøvelse.

Fristelsen tjener til øvelse i ubetinget lydighet mot Guds vilje, som er Guds ord. Derav fremgår at man fristes der hvor man kjenner Guds vilje. Ulydighet mot den kjente Guds vilje er synd som har fordømmelse i sig. Den vakte begjærlighet (lysten) må fornektes. Her må sjelen tre aktiv inn og sette hele sin vilje inn på å si nei og i handling vise ulydighet mot lysten.

Anderledes er det med prøvelsen. — I fra å stå og se ned i muligheten av sykdom — økonomiske vanskeligheter — baktalelser og forkastelser, utstøtelse fra venner og familie m. m. så befinner sjelen sig midt oppe i disse eller et av disse forhold. — Sjelen skal nu øves i å være ganske stille og bekymringsfri. Situasjonen er tillatt av Gud for å gi sjelen anledning til å øve sig i å hvile i grenseløs tillit til Gud. Det er når det menneskelige håp er ute, at den prøvede tro begynner. Mens altså fristelsen kan bringe øvelse i lydighet mot Gud, er prøvelsen en øvelse i å ha tillit til Gud. David begynte med å si: Vær stille min sjel, og endte med å si: jeg har bragt min sjel til å være stille. Dette kan ikke nåes i et blunk. — Sjelen føres uavbrutt fremover for som brudesjel å bli fremstillet fullkommen lydig og med fullkommen tillit. Denne øvelse er å gjøre Guds gjerninger. — I livet var Jesus øvet i begge disse ting inntil han inn i døden hvilte i Gud, efter å ha lært fullkommen lydighet gjennem lidelsene. Den fullkomne lydighet er nemlig grenseløs tillit til Gud.