Straks

Straks.

Det er påfallende hvor ofte Markus bruker dette ord i sitt evangelium. Det forekommer minst 10 ganger bare i det første kapitel. Det er neppe noen tilfeldighet, men er nok grunnet på åpenbaring. Det er et kraftig uttrykk for lovmessighet, og passer både på det gode og det onde, og på alle vesener. —

En kan si at «straks» betyr øieblikkelig, mens snart betyr om 10 minutter. —

«Når grøden er moden, sender han straks sigden ut.» Mark. 4, 29.

«Og straks da han steg op av vannet, så han himmelen åpne sig.» Mark. 1. 10.

«Og straks drev Ånden ham ut i ørkenen,» vers 12.

Dette viser at Gud venter på oss, på vår modning, på vår lydighet, på vår evne til å tåle prøvelsene.

Hans fullkommenhet bevises just derved at vi aldri behøver å vente på ham. Han nøler ikke, han sover ikke og slumrer ikke, han har ingen luner. Men straks vi opfyller betingelsene, skjer hans gjerninger. Straks vi er modne for hans rike, høster han oss inn. Straks vi har vært lydige, åpner himmelen sig og velsigner. Straks vi er blitt pålitelige og troverdige, blir noe oss betrodd. Straks vi har ydmyket oss, blir vi ophøiet. Straks noen åpner sitt hjerte for Kristus, tar han bolig der. Straks et menneske bekjenner sin synd, blir den tilgitt. Straks en sjel er død med Kristus, blir den også levende med ham. For — — — fra hans side er det aldri noen nølen eller efterlatenhet. Ære være Gud!

Vår ufullkommenhet bevises nettop derved at vi ikke straks det er anledning til å velsigne, gi, dele, ofre o.s.v. benytter anledningen, men nøler med dette, eller endog lar hele anledningen gå oss forbi. Dette er rett og slett synd. Overensstemmende med dette skriver da også Jakob, som var en lærer i menigheten, at den som vet å gjøre godt, og ikke gjør det (straks!), han har synd av det. Jak. 4, 17.

Men således er det altså ikke med Gud. Vi har ikke før gitt ham anledning til å velsigne, før han gjør det. Det er alltid han som venter på oss (i dypeste og sanneste forstand!), og aldri omvendt.

Efterhvert som vi får del i Guds sinn, i guddommelig natur, ophører også all nølen i vårt liv. Efterhvert blir det slik med oss i alle ting, som det var med Simon og Andreas da Jesus kalte dem: «Og de forlot straks sine garn og fulgte ham.» Mark. 1, 18.

F. eks.: Straks Gud minnet ham, reiste han sig, oplot han sin munn, tidde han stille, gikk han, løp han, bestilte han en rikstelefonsamtale, satte han sig til å skrive. Straks han fikk øie på den fremmede, bød han ham inn. Straks han fikk vite om den fattige, sendte han ham hjelp. Straks han fikk vite at han var blitt syk, gikk han for å besøke ham. Straks han blev bedt om å gjøre det, blev det gjort. Straks han våknet, begynte han å be, og straks han var stått op, bøide han kne, og straks han var påkledd, henga han sig til Guds ord. Straks han fikk penger betalte han sin gjeld. Straks han blev anmodet om å tale høiere, tok han kraftig i. Straks de blev anmodet om å fylle ut de øverste plassene i lokalet, var det fremme flere folk enn det var plass til.

Som Gud, og de gudelige, straks benytter anledningene til det gode, således benytter også Satan, og de som lar sig lede av ham, straks anledningene til det onde.

«Og når de har hørt det, kommer straks Satan og tar bort ordet som er sådd i dem.» Mark. 4, 15.

«Blir det så trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, da tar de straks anstøt,» vers 17.

F. eks.: Straks han blev motsagt, blev han rasende. Straks han hørte dette, blev han motfallen. Straks han blev alene så ingen så ham, stjal han 10 kroner. Straks synderen lokket, samtykket han. Straks bilen fikk motor-stopp, begynte de å syte og klage. Straks uværet kom, begynte de å bli bekymret for hjemturen. Straks han ikke fikk sin vilje frem, blev han fornærmet. Straks de blev alene, begynte de å baktale. Straks han var død, eller straks de forstod at han snart kom til å dø, begynte de å trette om arven. Straks mannen var falt ifra, falt også konen ifra. Altså: Straks anledningen var der, blev den benyttet! —

Der er således et Guds straks og et Satans straks. Mellem disse to straks befinner menneskene sig. Frelsen går ut på å få Satans straks til å ta ganske slutt, og dernest til å få all nølen til å ophøre, for så endelig å få Guds straks til å bli enerådende. —

For en usigelig stor og herlig frelse! Ære være Gud!