Forkynne lys

Forkynne lys.

«At Messias skulde lide, og at han som den første av de dødes opstandelse skulde forkynne lys for folket og for hedningene.» Ap. gj. 26, 23.

Veien for Jesus til å forkynne lys gikk gjennem lidelse og død. Efter å ha kommet uskadt og seirende igjennem alle jordlivets fristelser og prøver kunde han sende sin Ånd til sine efterfølgere, de som lyder ham. Denne sannhetens Ånd gir ikke sitt vidnesbyrd uten i forbindelse med vannet og blodet. Disse tre går ut på ett, og er et sant vidnesbyrd om at det gamle liv er bragt til død og at det nye liv er født. Salig er hver den som har dette faste og urokkelige Åndens vidnesbyrd i sitt hjerte. Her innenfor forhenget er vidnesbyrdets ark med den skjulte manna og den blomstrende stav. Her lyser Åndens lampe klart, og fra nådestolen, midt mellem kerubenes skarpe blikk, vil Herren åpenbare sig for oss og tale til oss. Her er alt hellig og rent, og kun i denne renhet vil Herren åpenbare sitt råd.

«På den dag skal I kjenne at jeg er i min Fader, og I i mig, og jeg i eder. Den som har mine bud og holder dem, han er den som elsker mig; men den som elsker mig, skal elskes av min Fader, og jeg skal elske ham og åpenbare mig for ham.» Joh. 14, 20—21.

Veien inn til dette velsignede samfund med Faderen og Sønnen går gjennem død til liv. Vi må opgi alt, sier Jesus. Herved får han de sterke til bytte, de helhjertede og trofaste. Her ved den trange port skilles gjetene fra fårene. De feige, redde og vantro som synes alt er for stort å ofre, blir stående utenfor. De som lykkelig er kommet igjennem den trange port og inn til livssamfund med Faderen og Sønnen og de hellige, regner alt det de har opgitt, for bare tap og skarn.

Her ved porten blir all falskhet og hykleri stengt ute, og det nytter ikke med list og klokskap å få tilegnet sig Guds visdom. Dette er en velsignet trøst, og det var også en trøst for Kristus idet han sier: «Jeg priser dig, Fader, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, og åpenbart det for de umyndige.» Matt. 11, 25.

Det er bare de som har et sønderbrutt og sønderknust hjerte, som kan komme inn i Guds nærhet og fortrolige råd, de som er trett og lei synden, og som for enhver pris vil ha seier over den, de som hungrer og tørster efter rettferdighet i det praktiske liv, og som uavlatelig ber om å bli fylt med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand til å kunne vandre verdig for Herren til velbehag i alt.

Det er først når vi er død fra det vi var fanget under, at vi kan tjene i Åndens nye vesen. Rom. 7, 6. Er man i kjødet, så er man også i mørket og kan med all sin klokskap ikke forkynne lys. De kan være tjenere for bokstav, men ikke for Ånd, og deres forkynnelse makter ikke å gjøre levende. Alt det herlige, levende og kraftige Guds ord blir bare bokstav for dem. Deres kunnskap er ikke født frem gjennem selvlivets død, så den har fått deres hjerte til å juble.

Kun på opstandelsens grunn, bak lidelse og død, kan lyset forkynnes. Men denne korsets vei, gjennem død til liv, er det så få som vil gå, og derfor er det religiøse mørket så stort. I dette mørke diskuterer man på en lettsindig måte og tumler med de mest herlige Guds ord som om det var verdiløse perler. Deres kunnskap er også lettkjøpt, og deres lys og forståelse er bare antagelser og meninger som stadig skifter.

Det er mange som med sin forstand kan ha en forståelse av mange sannheter, men det kan ikke sammenlignes med Guds lys. Det kan være kamp og tvil i hjertet, men når lyset bryter frem, da forsvinner alt mørke og all tvil, jubel og fred fyller hjertet, og en blir urokkelig som Sions berg midt i motsigelser av alle slags. Guds kunnskap blir dyrebarere enn alt i denne verden, og en fremholder ikke Guds ord som menneskeord, men i hellig ærefrykt og i Ånds og krafts bevis. Fil. 3, 8 1. Kor. 2, 3—4.