Ismael og Isak

Ismael og Isak.

«Det er jo skrevet at Abraham hadde to sønner, én med trælkvinnen og én med den frie kvinne; men trælkvinnens sønn er født efter kjødet, den frie kvinnes derimot i følge løftet. I dette ligger en dypere mening under.» Gal. 4, 22.

Vi har ganske sikkert meget å lære om vi skal grunde ut den dypere mening, og vi skal se litt på hvordan Abraham fikk disse to sønner.

Vi kan si at Abraham fikk Ismael på denne side av døden og Isak på den andre side av døden. Ismael var født efter kjødet. Han var en frukt av Abrahams livskraft; men Isak var en frukt av troen, og for å få Isak måtte Abrahams livskraft i døden.

«Og uten å bli svak i troen så han på sitt eget legeme, som var utlevd, han var nesten hundre år gammel, og på Saras utdødde morsliv; på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men blev sterk i sin tro, idet han gav Gud æren.» Rom. 4, 17—22.

Det løfte Gud har gitt oss, er å bli frelst fra våre synder. Matt. 1, 21. Ved loven kan et menneske komme langt; men det blir en frukt av deres egen livskraft. Det blir ikke annet enn Ismael. Men Paulus vilde ikke finnes i Kristus med sin rettferdighet, den som er av loven. All den rettferdigheten blir menneskelig. Skal det bli guddommelig, må det først gå en død over mennesket, slik at rettferdigheten blir en frukt av troen på Kristus. Derfor står det videre at han måtte kjenne ham og kraften av hans opstandelse og samfundet med hans lidelser, idet han blev gjort lik med ham i hans død. Fil. 3, 9—10. «For ennu mens vi lever, overgis vi stadig til døden for Jesu skyld, forat også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød.» 2. Kor. 4, 10—11.

Det kan være vanskelig å skille mellem Ismael og Isak, og mange lar sig dåre av Ismael og tror det er Isak. Det er en del mennesker som er tålmodige, og en kan si: Se for en tålmodig mann. Men nu er det spørsmål om hvordan lynne han har som menneske. Kanskje han ikke har mot til å si i fra, og mange som står bak disken, viser stor tålmodighet, men det er for vinnings skyld. Det er en menneskelig tålmodighet. Så er det andre som er nidkjære; men det er en frukt av deres egen livskraft, og du kan kjenne det er en menneskelig nidkjærhet. Det er på denne side av døden; men skal det bli Kristi dyder, da må det først gå en død over det menneskelige. Det må bli et opstandelsesliv.

«Uten oss er I blitt herrer! ja, gid I var blitt herrer, så vi kunde herske sammen med eder.» 1. Kor. 4, 8.

«Det er et troverdig ord; for er vi død med ham, skal vi og leve med ham.» 2. Tim. 2, 11.

Korintierne blev herrer, men Paulus kunde ikke herske sammen med dem. De blev herrer i kjødet; det var på denne side av døden de blev herrer; men det var gått en død over Paulus for at han kunde bli herre. Og det var like stor forskjell på den måte å være herre på som det var på Ismael og Isak. Derfor, er vi død med Kristus, så skal vi leve med ham. Mange vil leve med ham uten å dø med ham, og de bedrar sig selv.

Det er ekteskap som ser ut til å være så ideelle og gode. Ektefellene har felles interesser og liker hverandre efter kjødet, og de rent dyrker hverandre. Det kan se så fromt ut når en ser den kjærlighet og hjelpsomhet som råder. Men det er nok på denne side av døden. Det er jo godt for det liv som nu er; men vår mor er det Jerusalem som er der oppe. Hvis ektefellene en dag skulde begynne å høre Åndens røst, og da elske Jesus høiere enn hverandre og sitt eget liv, vilde det snart bli brytninger. Nu skal de inn i Kristi død med sine egne interesser. Her er det ikke sikkert de er like villige, og så blir det kamp. Men er de tro her, vil de finne hverandre igjen i opstandelseslivet. Den kjærlighet blir guddommelig, og den har evighetsverdi. Slik og med slektskapet. Jesus sier: De som gjør min Faders vilje, disse er min mor og mine brødre og søstre. Han vilde ikke dyrke slektskapet efter kjødet, og de trodde han var fra sig selv. Mark. 3, 21. Men vilde de leve med ham, måtte de dø med ham. Da måtte de og si: «Skje ikke min vilje, men din.» På den andre side av døden kom Isak. Der blir det slektskap som har evighetsbetydning. Det usigelig gode familieforhold på denne side av døden prises av mange, og det er godt for det liv som nu er, men evighetsverdi har det ikke.

Her gjelder det å få åndelig sans så en kan skille mellem Ismael og Isak. Slik er det og med kunnskapen om Kristus. Mange har gode evner og forstår lett med sin forstand og kan vidne og skrive sanger om den nye og levende vei, men hjerte-forståelse har de ikke. De blir store efter kjødet. Den dag de går i døden, vil de smake et ganske annet samfund i menigheten.

De fleste religiøse partier kan ikke kalles for menighet. Visstnok har de ordnet det efter bibelsk mønster, men det er en frukt av deres egen livskraft og forstand. De har nok satt inn forstander og eldstebrødre, men ikke kan en si at Gud har satt dem der, nei, det er flertallet i forsamlingen, og flertallet er som oftest kjødelig. Menigheten derimot kommer frem ved korsets ord, ved død over alt kjød, så Kristus blir hode. I det ytre ligner de hverandre som Ismael og Isak, men det er like stor vesensforskjell. Legg da merke til all den menneskelige utfoldelse av livskraft for å holde partiet gående og få det til å vokse. Det minner lite om tro. Men de gjør det vel for å fremme Guds sak? Ja, det gjorde Abraham og da han gikk inn til Hagar. Mal. 2, 15. Han hadde ikke tid til å vente på Herren. Det gjelder å få det til å bli stort og mange, og i alt dette kavet blir mennesket æret. Men når Abraham skulde tro for å få Isak, da gav han Gud æren, og ved tro og tålmodighet opnådde han løftet. Søker jeg ære, blir det aldri annet enn en Ismael. Se på alle de midler som brukes for å få en vekkelse igang. Hvem har tro til å vente på Herren, så sjelene kan fødes ved sannhets ord og bli stående?

Abraham skulde drive ut trælkvinnen og hennes sønn. Det var hårdt for Abraham å gjøre det. Slik er det hårdt for en som ivrer for Guds sak, å drive sin Ismael ut — når alt dette han har tatt ære av, ikke blir regnet med. Men Abraham måtte og ofre sin Isak, og det var enda hårdere. Ved Guds kraft hadde han fått Isak, så her var gleden ublandet, men begynte han nu å trykke Isak til sin barm og regne ham for sin og føle sig stolt over ham, blev forholdet galt. Gud måtte sette ham på prøve. Han måtte også ofre Isak.

Slik er det noen som i sin fattigdom og intethet står op i tro og ber menneskene forlike sig med Gud. Så kommer Guds kraft over dem, og det blir vekkelse. Nu faller det kanskje rosende omtale. Han vet at vekkelsen er en Isak; men han begynner mer og mer å trykke ham inn til sin barm og ta ære av ham. Også Isak må nu ofres om hans gudsforhold ikke skal skades.

La dig aldri dåre om noen søker ære av sin Ismael; men forbli du i tro og tålmodighet og la Kristi død gå over all din livskraft og ærgjerrighet. Gi Gud æren, og han skal la sine løfter gå i opfyllelse på dig.