Det kan du si det!

Det kan du si det!

Menneskene har sine vanskeligheter, og når en sitter og forklarer en som er i vanskeligheter, om Guds vilje med ham, blir en gjerne møtt med de ord: «Det kan du si det,» eller: «Det er ingen sak for dig.» Det kan være en velstående mann som sitter og forklarer en fattig, eller en med god tid en som er nedgravd i arbeid, eller en frisk en som er syk, eller en som ikke er i noen synlige vanskeligheter forklarer en som er i trengsel, da blir han gjerne møtt med dette: «Det kan du si det», eller: «Det er ingen sak for dig». Hvad tenker så den på som sier slik? Jo, den fattige tenker om den rike: Han har penger nok og kan gjøre som han vil, eller om den friske: han kan gjøre som han vil o.s.v. Men nu skal vi se hvor feil han tar som tenker slik; for er da det vår sak å gjøre som vi vil, eller å leve oss selv? Hør her hvad Paulus skriver: «Derfor holder vi fra den dag vi hørte det, ikke op med å gjøre bønn for eder og bede at I må fylles med kunnskap om hans vilje i all åndelig visdom og forstand.» Kol. 1, 9.

Det som er vår sak, er å fylles med kunnskap om Guds vilje. Og er det lettere for den ene enn for den andre? Den rike kan lettere leve efter sine lyster enn den fattige; men er det lettere for ham å kjenne Guds vilje med pengene sine enn den fattige med sine? Skal vi se menneskelig på det, mon det da ikke er verre? Sier ikke også Jesus det, at det er vanskelig for den rike å komme inn i Guds rike? Den fattige vet det er Guds vilje at han skal betale gjelden sin, og når han får betalt husleie, kjøbmann, skredderen og skomakeren, så har han ikke mer, så det er ingen sak for ham; men den rike har, når han får betalt gjelden sin, en masse penger han skal ha plasert. Å kjenne Guds vilje her tenker jeg skal volde ham adskillige lidelser. Slik og med den friske når han skal fremstille sitt legeme i Herrens tjeneste og være alles tjener og trell.

Det er ingen ting som er større enn å være i Guds vilje. Her har det intet å si hvorledes ens forhold efter kjødet er, rik eller fattig, frisk eller syk, begavet eller mindre begavet, men at den enkelte i det forhold han er, kjenner Guds vilje med sig, i all åndelig visdom og forstand.

Vi ser hvilken forferdelse det bragte med sig at våre første foreldre kom ut av Guds vilje. I motsetningen forstår vi hvor stor velsignelse den enkelte, uansett hvem han er, kommer inn i ved Guds vilje. Det koster vår egen vilje. Her er korset like stort for oss alle. Derfor står det at de samme lidelser er lagt på brødrene i verden. 1. Pet. 5, 9. Det er de som gjør Guds vilje, som er Jesu brødre og våre brødre. Mark. 3, 34—35. Ingen slipper lettere enn andre inn her, vi må alle i døden med selvlivet. La ikke Satan dåre dig, men stå ham imot fast i troen.

Paulus skriver videre: «Så I med glede takker Faderen, som gjorde oss skikkede til å få del i de helliges arvelodd i lyset.» V. 12.

Det er ikke bare å arve, men en må være gjort skikket til å arve. Sett at en bonde skal overlate gården til sine to sønner. Den ene har strevd og arbeidet med i alt på gården; men den andre har bare ligget og dovnet sig. Ofte har kanskje den som har strevd, sagt til den som har dovnet sig: «Det er ingen sak for dig, du kan gjøre som du vil;» men hvem tror du nu det ikke blir noen sak for å overta arven? Jeg tenker han som dovnet sig, ingen utvei ser, for han er ikke skikket til å arve, men at den andre blir ved alt sammen, for han har lært sin fars vilje å kjenne i alle ting.

Er vi brødre, så er vi arvinger, men det er så fremt vi lider med ham. Rom. 8, 14—17. Vi er ikke skikket til å arve uten at vi lærer å kjenne Guds vilje med oss, og nettop i det forhold vi er, er det vi skal gjøres skikket. For det er de som drives av Guds Ånd, som er Guds barn.

Det står om en ny himmel og en ny jord, og om de som skal være Guds folk på den nye jord; men den som seirer, skal være Guds sønn og arve alle ting. Åb. 21, 1—4 og 7. v.

Derfor må vi opgi all nytelse og vellevnet og vinning efter kjødet, og med glede takke Faderen som gjør oss skikket til å få del i de helliges arvelodd i lyset.