Fred!

Fred!

Det var mange gledestårer som rant den 7. mai, da fredsbudskapet banet sig vei gjennem Norges land helt inn i de mørkeste fangerum. Det blev jubel uten like i bygder og byer. De fleste familier var på en eller annen måte berørt av krigen og var skilt fra noen av sine kjære. Krigen bragte uhygge med sig på så mange måter, og nu var den lenge efterlengtede fred kommet.

Alle var spent på å se avslutningen av denne krig, og de fleste fryktet det verste. Det blev snakket om gass og bacillkrig, om nye farlige våben o.s.v., og man fryktet det verste for fangene i Tyskland. Det verste kunde også ha hendt om ikke de helliges inntrengende bønner var nådd op til Gud om en snarlig og lempelig avslutning på det hele. Alle må være enig i at avslutningen på krigen var et rent under og var over all forventning god. Men ikke alle forstår at det er svar på bønn, og at det under krigen har vært en stridende bønnens hjemmefront som tappert har kjempet på sine knær mot ondskapens åndehær i himmelrummet og vunnet seier. Disse troens og bønnens helter vinner sig ikke et stort navn i denne verden, men de har sin lønn til gode og skal være med i de helliges triumftog sammen med Kristus, når den endelige seier over Satans makt er vunnet. Den dag er gleden fullkommen, freden som floden og rettferdigheten som havets bølger. Hele skapningen sukker og lengter efter forløsningens dag, da Kristus og hans hellige skal overta makten her på jorden og oprette et fredsrike hvor djevelen er bundet og hvor løven og lammet kan gresse sammen.

Så lenge djevelen er løs og synd og egoisme får rum i hjertene, blir det aldri virkelig fred. Det er ufred i hjertene, ufred i hjemmene og ufred nasjonene imellem. Hverken mennesker eller dyr kan føle sig virkelig trygge. — Men allerede nu i en ond og vantro verden kan vi få en velsignet fred i våre hjerter ved å nedlegge alle kjødelige stridsvåben og slippe Jesus Kristus, som er Fredsfyrsten, inn i våre hjerter og våre hjem.

Høilovet være Gud, forat denne åndsmakt som var steget op fra avgrunnen for særlig å gripe barna og ungdommen, nu har fått sitt dødsstøt. Seier for denne åndsretning hadde vært seier for hedenskapet. Samvittigheten blev regnet for noe svakt og feigt som måtte dødes og drepes for at det sterke og brutale kunde komme frem. Denne styrke og brutalitet har folk i Europa fått føle til gangs, og de fleste puster lettet ved at denne herskende makt er brutt. Lykkelige kan de være som hele tiden har lukket både husdører og hjertedører for denne ånd. Elske våre fiender og be for alle mennesker skal vi, men vi må aldri leke med slike farlige åndsmakter som er steget op fra avgrunnen. Disse må vi hate og forakte av vårt ganske hjerte. «Vik bak mig, Satan», sa Jesus endog til Peter, da han møtte en fremmed ånd i ham.

Den grusomme, hatefulle forfølgelse av jødene skulde være nok til å åpne øine på enhver kristen. — Enkelte troende mente at denne åndsretning måtte seire om jødene skulde komme tilbake til landet sitt. Men nettop på grunn av jødespørsmålet kunde vi være helt sikker på at nazismens makt vilde bli knust. Hadde nazismen seiret i verden, så vilde aldri jødene blitt plasert i Palestina, men på langt andre steder, da Palestina er et av de rikeste og beste land i verden.

Nazistene har vært brukt som jegere til å jage jødene op fra sine forretningsgraver, Jer. 16, 16, men den hellige opgave å føre dem tilbake til landet sitt, hadde de ikke. Jødene skal komme flyvende tilbake til sitt land som duer til sine dueslag. Fremst skal Tarsis-skibene seile. De skal få med sig sitt sølv og gull, og Herren selv skal åpenbare sin herlighet iblandt dem. Es. 60, 8—9.

Det har vært interessant å se på Daniel 8. kap. under denne krig, om gjetebukken og væren. La oss videre se på dette og gi akt på hornene.

Må vi bevare vår plass på Guds hellige berg, brennende i ånden, tjenende Herren. La oss be om at det må bli en fredelig tid i vårt land til å virke, og at sannhetens ord må få rik fremgang. — Vennene rundt om, og da særlig venner på avsidesliggende steder, har sett frem til den dag med lengsel, da vi atter kan samles til større stevner. Må Gud gjøre det slik at det snart kan skje. Disse stevner har gjennem årene vært til overmåte rik velsignelse for vennene. Vi har lært å elske og akte hverandre i inderlig broderkjærlighet, en kjærlighet som ikke fem lange krigsår har formådd å utslukke. Høilovet være Gud for dette velsignede Åndens samfund, som stadig utdypes mer og mer.

Vi har all grunn til å være overmåte takknemlige fordi vi har fått del i et rike som i all evighet ikke skal rystes. La oss derfor tjene Herren med iver og glede. Store ting har Herren gjort imot oss på enhver måte. Det var også Gud som grep inn og stanset krigen på forunderlig vis. «Halleluja! Frelsen og æren og makten tilhører vår Gud! for sanne og rettferdige er hans dommer.»