Ett fattes deg

Ett fattes dig.

«Da så Jesus på ham og fikk ham kjær og sa til ham: Ett fattes dig; gå bort, selg alt det du har, og gi det til de fattige, så skal du få en skatt i himmelen; kom så og følg mig!» Mark. 10, 21.

Det var en gudfryktig mann Jesus hadde for sig. Han hadde holdt budene helt fra sin ungdom av, sa han, og det var sikkert riktig, for Herrens velsignelse var over ham. Han hadde meget gods. 5. Mos. 28, 1—14. Men allikevel kjente han at han ikke hadde del i det liv som Jesus forkynte. Kan hende at han hadde grundet over hvad det kunde være i veien, uten å finne ut av det. Men Jesus kunde fortelle ham det. Han elsket sitt gods og sin rikdom høiere enn Gud. Var det blitt satt en prøve på ham, som det blev på Job, da hadde han nok ikke bestått den. Han var ikke som Paulus som aktet alt for skarn, mot det langt høiere å vinne Kristus. Fil. 3, 8.

Mange har det sikkert på samme måte i dag. De lever et pent liv efter loven og kan ikke dømmes for noen overtredelse; men allikevel mangler det noe. Det er noe man elsker høiere enn Gud. Man har kanskje «solgt» endel av sitt gods,» men ikke alt. Abraham var jo meget gudfryktig og løst fra det jordiske. Det kan vi se derav at han lot Lot utvelge sig den beste del av landet. Men kjærligheten til hans sønn var nær ved å bli sterkere enn kjærligheten til Gud. Derfor måtte han ofres, og Abraham var villig.

Guds Ånd virker alltid i oss å ofre alt det vi har kjært utenom Gud. Vi kan ikke bli helt lykkelig når vi elsker det jordiske og også vil elske Gud. Gud vil at vi skal være helt lykkelige; men mange står sin lykke imot. De vil ikke ofre hvad Gud peker på i deres liv, og de går tilsist bedrøvet bort.