(Falske predikanter)

«Hvem skal jeg da ligne denne slekts mennesker med, og hvem er de like? De ligner små barn som sitter på torvet og roper til hverandre og sier: Vi blåste på fløite for eder, og I vilde ikke danse, vi sang sørgesanger, og I vilde ikke gråte.» Luk. 7, 31—32.

Tro om ikke Jesus vilde si det samme nu. Det blir så likt barn, som sitter og bygger et stillas i høiden med dominobrikker. Når de har fått stillaset riktig høit, fryder de sig. Hvad fryder de sig mest over? Jo, de fryder sig over å få puffet til stillaset så det faller sammen med et brak. Jo høiere de har fått bygd, jo frydefullere blir det når det ramler.

Slik er mange av denne tids forkynnere. De bygger op i høiden med helliggjørelsesprekener, og om hvordan livet som kristen skal leves. Første kveld begynnes fint nedenifra, neste kveld litt høiere, og tredje kveld enda høiere. Tanken blir da for noen av tilhørerne: Nei, dette blir interessant. De begynner å glede sig til fjerde møtekveld og tenker at nu skal alt settes i rett spor. Men nei, da puffer predikanten selv hele stillaset overende med en preken om at det er nok umulig for oss å gjøre noe fullkomment, og vi kan ikke annet enn synde; men Guds nåde blir rikelig forkynt.

Noen av tilhørerne går bort skuffet over det hele. Det har nok bare vært sepebobler allikevel. Tanken kommer da at kanskje det kunde være en uomvendt som kunde få godt av den talen.

Men sidenefter ved å høre hvad en uomvendt sa, ja, da brast også den boblen. Den uomvendte sa om predikanten: Det var en som var god til å sy soveputer.

Nei, hvor likt små barn, som bygger og river ned det de bygger. Likeså godt å legge dominobrikkene i esken igjen.