De to hus

De to hus.

«Derfor, hver den som hører disse mine ord og gjør efter dem, han blir lik en forstandig mann, som bygget sitt hus på fjell; og skyllregnet falt, og flommen kom, og vindene blåste og slo i mot dette hus, men det falt ikke; for det var grunnlagt på fjell.

Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør efter dem, han blir lik en uforstandig mann, som bygget sitt hus på sand; og skyllregnet falt, og flommen kom, og vindene blåste og slo imot dette hus, og det falt, og dets fall var stort!» Matt. 7, 24—27.

Ved denne sammenligning har Jesus ropt ut et kraftig varsko til menneskene. Det er så altfor lite påaktet. Her viser Jesus oss to som bygger. Begge to hører hans ord, men forskjellen ligger i at den ene gjør efter det, og derved får han fjell til grunn for sitt hus; men den andre gjør ikke efter det han hører og får bare sand til grunn for sitt hus.

Johannes ser i Åp. 14 opfyllelsen av denne Jesu profeti: «Og jeg så, og se, Lammet stod på Sions berg, og med det 144 000, som hadde dets navn og dets Faders navn skrevet på sine panner.» Hvorledes hadde de fått dette navn på sine panner? Jo, de hadde seiret. 3, 12. De hadde fulgt Lammet hvor det gikk, m. a. o., de hadde gjort det Jesus hadde lært dem. I deres munn er ikke funnet løgn; for de er uten lyte. Disse hadde bygget sitt hus på fjell, på Sions berg som aldri rokkes. De stod da også der og sang en ny sang, som ingen annen kunde lære. Nu var vannflommen og stormene over; men hør hvordan det gikk med det andre huset:

«Og atter en annen engel fulgte efter og sa: Falt, falt er Babylon, den store, som har gitt alle folk å drikke av sitt horelevnets vredes — vin.» I det 17. og 18. kap. kan vi lese mere om dets fall, at det gikk som Jesus sa: «Og dets fall var stort!»

Babylon, den store skjøge, det er henne som deler hjertet mellem Gud og verden. Hun både hører og taler Guds ord; men hun gjør ikke efter det.

Det er vanskelig for menneskene å skille mellem bruden og skjøgen, for begge to bygger de og arbeider med Jesu ord. I det ytre ser det likt ut, men hjerteforholdet er ulikt. Den ene er tro og gjør efter det han hører og sier, den andre er utro, han gjør ikke efter det han hører og sier.

Det huset som blir bygget på sand, det er stort, og når en ser den streben i partiene efter å få det stort, mange medlemmer, store hus, stort — stort! da må en minnes dette ord: «Babylon, den store.» Jesus sa: Få går på den smale vei. Og når du skal gjøre det Jesus har sagt, så blir veien smal, men den går op på Sions berg.

Bruden og skjøgen har da og hver sitt evangelium. Hvor mange det er som sitter rundt om og synger: «Bøi mig ved korstreets fot, rens mig på ny i ditt blod.» Men hvor finner man at Jesus eller apostlene noen gang har sagt: Bøi mig ved korstreets fot? Jesus sier: Uten at I hver dag tar eders kors op og fornekter eder selv, kan I ikke være mine disipler. Og Paulus sier: Med Kristus er jeg korsfestet. Gal. 2, 20. «Den som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer.» 5, 24. Her treder forskjellen på å gjøre og ikke gjøre tydelig frem.

Den som bare skal høre og ikke gjøre, han behøver ikke å ta sitt kors op eller korsfeste kjødet med dets lyster og begjæringer. Han kjenner da og at han ikke makter å bevare en god samvittighet, og for å få lekedom for den, synger han: «Bøi mig ved korstreets fot, o.s.v.» Men det byggverket der står sig ikke på stormens dag. «Falt, falt er Babylon den store.»

Men den som vil gjøre Jesu ord, han må ta op korset og fornekte sig selv, og det byggverket står på stormens dag. Mens de har bygget, har det vært kamp og gråt. «Strid for å komme inn gjennem den trange dør.» De er blitt hånet og spottet, men når stormen kommer, da ilden skal prøve byggverket, skiftes rollen. Da synger de en ny sang.

Det er en forferdelig kamp mellem disse to evangelier — mellem bruden og skjøgen. Her trenges menn og kvinner som kan stå frem og forkynne med kraft at Jesu ord skal gjøres.

«Og fra alt det som I ikke kunde rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror. Se da til at ikke det kommer over eder som er sagt hos profetene: Se, I foraktere, og undre eder og bli til intet! for en gjerning gjør jeg i eders dager, en gjerning som I ikke vil tro om nogen forteller eder det.» Ap. gj. 13, 39—41.

Loven kunde ikke føre noget frem til fullkommenhet, men med Jesus kom tiden til å sette alt i rette skikk. Hebr. 9, 9—14 og 10, 1—9. Lovens ofringer kunde bare hellige til kjødets renhet, rense karet utvendig. Ved Jesus derimot, blev synden dømt i kjødet. Rom. 8, 3. Han kom med den fulle rensning — innvendig og utvendig. Jesus sier: «I har hørt det er sagt til de gamle: Du skal ikke drive hor (dit kunde loven føre dem, så det ikke blev ytre gjerning), men jeg sier eder at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.» Matt. 5, 27—28. Her kommer Jesus med rensningen innvendig. Vi hører da også folk sier når det er snakk om seier over synd: «Ja, men tankelivet da!» De har ikke tro på Jesu fullbragte verk — på rensningen av karet innvendig. Og, hvem tror vel at det kan opstå en menighet — en samling mennesker tatt ut av verden, synd og last — som kan bli ett likesom Faderen og Sønnen er ett, Joh. 17, 22—23, og det i denne verden. Når et lem hedres, så gleder alle sig med.

Paulus sier: «Jeg lever ikke lenger selv.» «For ennu mens vi lever, overgis vi stadig til døden (det er noe annet enn å bøies ved korstreets fot) for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød.» Når vi forkynner dette, hører vi spotten fra dem som sier de er kristne og ikke er det: Aldri har jeg sett en død mann, eller, vis mig en da som ikke lever sig selv, seirer du da, o.s.v. Åp. 2, 9. Men dette er den gjerning Gud gjør i disse dager med de sjeler som har opgitt alt og følger Jesus. En gjerning I ikke vil tro om nogen forteller eder det, men tiden kommer da I skal få se, I foraktere, og undre eder og bli til intet, den dagen bruden står på Sions berg og synger.

Men vi har fått troens Ånd — efter det som er skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg — så tror vi og, derfor taler vi og. 2. Kor. 4, 13.

Hvorfor taler du ikke bror og søster? Tror du ikke at med Jesus kom tiden til å sette alt i rette skikk? Er du blitt så skuffet over de kristne at du ikke tror? Hver den som hører mine ord og gjør efter dem, sa Jesus. Her står det til den enkelte. Bygger du på fjell eller på sand? Må Gud gi at det står frem mange menn og kvinner i denne siste tid, som taler i Ånds og krafts bevis.

Paulus så og et tredje hus i samme kapitel, og det var dyrets. Dyret har og et evangelium. Det lyder: Vi må hevde vår rett, vi må sette hårdt mot hårdt, vi ser ikke til himmelen eller til guder efter hjelp, vi må hevde oss o.s.v.

Her kommer de inn som ikke vil ha med Gud å gjøre. Dyret som bare tenker på legemet — mat og klær — og ikke har omsorg for sjelen.

Denne dyrekamp kan ha sin berettigelse, for urettferdigheten er stor; men ingen av disse dyrene som stiger op, makter å skape noe fredsrike, derfor skal vi ikke la oss dåre av dets evangelium, men gjøre som Jakob skriver, da han taler om disse forhold: «Vær da tålmodige, brødre, til Herren kommer, styrk eders hjerter! for Herrens komme er nær.» Jak. 5, 1—10. Ingen annen makter å sette alt i rette skikk.

Skjøgen har satt sig på dyret, og mange religiøse beiler til dyret for å få det godt her i verden, og til Gud for å få det godt i evigheten. Men hør her hvordan det går slike: «Og atter en tredje engel fulgte efter dem og sa med høi røst: Dersom nogen tilbeder dyret og dets billede og tar merket på sin panne eller i sin hånd, da skal også han drikke av Guds vredes — vin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for de hellige englers og for Lammets øine.»