Vi går inn til hvilen

«Vi går inn til hvilen

vi som er kommet til troen», sier apostelen. Hebr. 4, 3. Vi gjør det, sier han. Eller m.a.o. er alle de som ikke kommer til hvile i Gud, som ikke har hvile i sitt indre under alt det som møter en i det daglige liv, ikke kommet til den tro som han her skriver om.

At det er mange, ja de fleste, som ikke er kommet til denne hvile, det fremgår også av formaningen i vers 11: «La oss derfor gjøre oss umak for å komme inn til den hvile — ».

Det almindelige uttrykk ved dødsfall: «N. N. er gått inn til hvilen,» er meget betegnende. Da er det blitt tyst for vedkommende, da forsynder han sig ikke mere hverken med sin munn eller med noe annet, da er all knurr og klage, dom, kritikk, bebreidelse, anklage, vrede, hissighet, skravl o.s.v. ophørt.

Ved døden blir det hvile. —

Men nu er det store og herlige og vidunderlige dette, at det er anledning til — ved tro — å avgå ved døden, å bli delaktig i Kristi død, en død over vårt gamle menneske, allerede mens vi er til huse i dette legeme som har tjent synden. Og derved er det således anledning til i levende live å gå inn til hvilen — til den hvile — til hvile i Gud, hvile fra både våre egne og andres gjerninger, hvile fra å tjene synden, en dødsens hvile fra å leve i synd, fra å leve i vrede, misunnelse, knurr, anklage, all slags misnøie og bekymring o.s.v. o.s.v.

Vi går — marsjerer, om du vil, — inn til hvilen vi som er kommet til denne tro, troen på at vårt gamle menneske blev korsfestet med Kristus forat syndelegemet skulde bli til intet så vi ikke mere skal tjene synden. Rom. 6, 6. Ære være Gud!

Denne tro fører oss til denne hvile. —

Hvorledes kan man vite om man virkelig er kommet til denne hvile? På samme måte som man forstår at et menneske er avgått ved den naturlige død: Det gamle menneske blir tyst og uvirksomt; man hverken ser eller hører noe mere til det. —

Ved den naturlige død blir tungen og de øvrige lemmer ikke brukt mere i det hele tatt. Ved delaktighet i Kristi død blir tungen og de øvrige lemmer fortsettende brukt, men står ikke mere til disposisjon for det gamle menneske, men kun for den Hellige Ånd og det nye menneske.

Det er det gamle menneske med dets gjerninger som er bragt til taushet, som er stedt til hvile. Ikke var det elsket og ennu mindre er det savnet! Ære være Gud! Dette er Guds barns herlige frihet! Fri fra vrede, fri fra bekymring, fri fra all verdens misnøie og klage, fri fra all verdens tomhet, storaktighet, æresyke, skuffelse og bedrag! Fri fra all trette og alt spetakel!

Hvilen i Gud — o salige lodd!
All lykkes grunn og feste!
Endel har der vært gjest,
Men å forbli der er aller best!

Den hvile i Gud som det viser sig at vi har i det daglige liv, når all verdens motganger og vanskeligheter kommer, den viser tydelig hvad Gud har fått utrettet i oss. 1. Joh. 5, 4 passer ypperlig: «Alt det som er født av Gud, seirer over verden.» Seier over synd er det samme som hvile i Gud.

Vi går inn til hvilen, stadig dypere inn, alle vi som er kommet til troen.

Hvilken ubeskrivelig hvile det da nødvendigvis må bli efterat man i mange år fortsettende er gått inn til den hvile! Hvilken dyp fred! Og hvilken unevnelig salighet! Da passer dette ord: «Jeg er bare fred.» Men det hindrer ikke at resten av verset passer like så godt: «Men når jeg taler, er de ferdige til krig.» Salme 120, 7.

Dessverre — hvem har vel en uforstyrret hvile og ro og salighet i sitt indre, og også i det ytre, når han blir kraftig forurettet og ærekrenket? Og især hvis sådant varer ved gjennem lengere tid? Dog — veien står åpen! Anledningen til å nå det er fullkommen! Hver sjel kan komme dit, og kunde allerede ha vært der om han har vært omvendt en tid. —

For det første er det et spørsmål om man i det hele tatt har hørt dette ord om denne hvile. Og for det annet er det et spørsmål om dette ord — når man har hørt det — ved troen har smeltet sammen med dem som hørte det. I Hebr. 4, 2 står det om noen som forgjeves hadde hørt dette ord. De var ikke blitt ett med Ordet.

Vers 12 i Hebr. 4 viser tydelig («kløver sjel og ånd») at Ordet, når det blir mottatt, dreper oss efter kjødet. Det fører oss i døden, i Kristi død, og derved går vi inn til hvilen. Hvert ord dreper oss. Hvert ord fører oss til hvile i Gud, dersom det — ved tro — smelter sammen med oss.

Ordets vei er troens vei, er dødens vei, er hvilens vei.

Eksempel: «Vær ikke bekymret for noe!» Holder jeg fast ved dette ord i praksis, dreper det alt mitt forfengelige strev både for utkomme og ære og annet. Og hvad får jeg så istedet for alt det drepte? Først og fremst hvile. Dernest alt det jeg trenger, både utkomme, sann ære og hvad annet jeg kan ha godt av, i rette tid (selv om jeg skal vente «lenge») og i rette mengde.

Et annet eks.: «Den sig selv fornedrer, skal ophøies.» Dersom jeg tror dette ord, praktiserer jeg det; for hvem vil ikke gjerne ophøies? Når jeg praktiserer det, blir jeg først drept efter kjødet. Min storhet og ære bringes i døden. Min storaktige og æresyke sjel kløves fra min ånd. Hvad får så min ånd når dette storaktige og æresyke blir utskilt? Først hvile og salighet, dernest ophøielse til sann storhet og sann ære, storhet i Guds øine, evigvarende storhet, og ære av Gud, evigvarende ære! Lovet være Gud for sådan ubeskrivelig stor nåde! Veien går gjennem død til hvile og liv. Ved å miste mitt eget liv, finner jeg livet.

Måtte mange få del i denne hvile. —