Guds tanker. Opphøyelsen

Guds tanker.

Det var gleden som ventet ham den dag som han skulde ophøies. Han visste at Gud vilde ophøie ham når tiden kom, og det er jo Jesus som har sagt: den sig selv fornedrer, skal ophøies. Paulus sier om ham til Filippenserne at han tok en tjeners skikkelse på sig, og fornedret sig selv, så han blev lydig inntil døden, ja korsets død. Derfor har og Gud høit ophøiet ham og gitt ham det navn som er over alt navn, så at i Jesu navn skal hvert kne bøie sig, og hver tunge bekjenne at han er Herre.

Det er og blir den største ophøielse som er blitt noen tildel; men så er det også tilsvarende den største fornedrelse. Det er mange mennesker som i sitt liv blir fornedret. De blir så å si tråkket ned av mennesker og forhold som de kommer op i, men allikevel så er de store i sig selv, og venter på den anledning hvor de igjen kan hevde sig og gjengjelde. Det er ikke slike som skal ophøies på hin dag, men bare de som sig selv fornedrer, så de blir lydige inntil døden slik som Kristus.

Derfor har Gud høit ophøiet ham, sier Paulus. Han er satt over enhver makt og myndighet og er blitt midtpunktet for all tid og evighet. Guds tanker er å virkelig ophøie de som er blitt ringe i sine egne øine. Hvem er som Herren vår Gud, han som troner så høit, som ser så dypt ned, i himmelen og på jorden som reiser den ringe av støvet, ophøier den fattige av skarnet for å sette ham hos fyrster, hos sitt folks fyrster. Salm. 113, 5—8. De som Gud har utdannet til noget, er virkelig reist op av støvet. Davids ophøielse fra å være gjetergutt til å bli fyrste over Israel er et forbillede på hvordan Gud handler med en som er ringe i sine egne øine. Ved en given anledning blev han minnet om at han var tatt fra fårehjorden dengang han blev kalt. Legg merke til eders kall, brødre, at ikke mange vise efter kjødet blev kalt, ikke mange mektige, ikke mange høibårne; men det som er dårlig i verden, det utvalgte Gud sig for å gjøre de vise til skamme. 1. Kor. 1, 26—27.

Den som er tro i det lille, vil Gud sette over større ting. De som Gud har utvalgt sig, skal ophøies sammen med Kristus og være med å styre. Den som seirer, skal arve alle ting med ham. Vi er Kristi medarvinger såfremt vi lider med ham. Hvilken overgang dette blir for de mange som mente sig å ha rett i alle ting og som hersket istedet for å ta en tjeners skikkelse på sig. Det blir slik som profeten Esaias sier i kap. 52, 14 flg.: Likesom mange blev forferdet over ham — så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske, og hans skikkelse ikke var som andre menneskebarns — således skal han få mange folkeferd til å fare op av forundring, for ham skal konger lukke sin munn; for det som ikke var fortalt dem, det har de sett, og det de ikke hadde hørt, det har de fornummet. — De skal altså undre sig og forundre sig over denne veldige ophøielse som Kristus og hans brud er blitt gjenstand for. Som det står i visdommens bok 5, 3—5 skal de si til hverandre, angerfulle og sukkende i sin sjeleangst: Han var det som engang var til latter for oss og til ordsprog og spott. Vi dårer holdt hans liv for avsinn og hans endeligt for æreløst. Hvorav kommer det da at han er blitt regnet blandt Guds barn, og at han har fått lodd blandt de hellige?

Den enkelte av dem hadde ikke vært meget å akte på mens de vandret i utlendighet hernede. Slik er det også idag. Guds folk er ikke regnet for å være noget i menneskenes øine. Denne verdens mennesker føler sig brydd ved å være sammen med dem. Her i verden er det den nedadgående linje for Guds folk; men Guds tanker med dem hele livet igjennem er å ophøie dem i sin tid. Guds tanker er fredstanker.