Skriket!

Skriket!

«Og jeg hørte en røst fra tronen si: Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud, og han skal tørke bort hver tåre av deres øine, og døden skal ikke være mere, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mere; for de første ting er veket bort.»

Slik blir det når Gud kommer til. Se, Guds bolig er hos menneskene. Guds bolig var det nye Jerusalem, det var bruden som kom ned fra himmelen på den nye jord. Denne Guds bolig bygges nu, og Peter skriver: Kom til ham, den levende sten, og bli også I opbygget som levende stener til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frembære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus. 1. Pet. 2, 4—5. Men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden. Hebr. 3, 6.

Menneskene kaver og strever med det forgjengelige, med å tekkes hverandre. De huser ikke annet enn synd og verdens forfengelighet. Men Gud arbeider på dem med sin Ånd, og når en omvender sig, så bor Jesus ved troen i ens hjerte. Ens legeme blir den Hellige Ånds tempel. Der får Gud en bolig midt i blandt menneskene. Det kan være én midt i et ugudelig hjem og på en arbeidsplass. Det er ingen lett sak å holde sig hellig midt i en slik atmosfære. Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus. Hebr. 3, 1. Jesus kom ikke for å la sig tjene, men for selv å tjene og sette sitt liv til. Jesus gjorde akkurat det samme mot menneskene som Gud skal gjøre på den nye jord. Han ynkedes over menneskene. De var som får uten hyrde. Det var tårer, skrik, sorg, pine og død; men hvor Jesus kom, der ophørte det. Han helbredet de syke og lægte deres sjeler ved de livssalige ord som han talte. Han innbød dem: Kom til mig alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile. — Vi som har del i et himmelsk kall, har den samme opgave. Denne opgave må vi være oss bevisst, skal vi makte å holde oss hellige og uplettet av verden. Vi må bli ferdige med å tjene oss selv, så vi kan høre skriket og sorgen hos menneskene. Vi skal gjøre godt først mot troens egne, men i broderkjærligheten skal vi ha kjærlighet til alle.

I menigheten bør det aldri høres slike skrik. Det er mange slags mennesker i menigheten. Livets ord har ført oss sammen. Og legg merke til eders kall, sier Paulus. Ikke mange vise efter kjødet blev kalt, ikke mange mektige, ikke mange høibårne, men det som var dårlig og lavt i verden, og det som er ringeaktet, det som ingenting er, det utvalgte Gud sig for å gjøre til intet det som er noe. 1. Kor. 1, 26—28.

Blandt en slik samling mennesker er det mange ting som ikke er lett å tåle. Men Gud gjør et veldig verk som ut av slike skal bygge sig en bolig. Under denne bygningstiden må vi tjene hverandre uten å gjøre forskjell eftersom vi liker den enkelte efter kjødet. Hvordan er det med de svake, de en blues ved, de som i verden er ringeaktet, slike forkomne, usympatiske mennesker. Hjelper vi dem? Ved Guds utvelgelse blir de ført i vår vei, og da gjelder det ikke å unddra sig. Der er det mange skrik som må stilnes og tårer som må tørres, inntil Gud får sin vei og skikkelse i dem. Det er ikke noe ære ved å hjelpe dem. De er kanskje så langt vekk at de ikke har vett på å takke dig engang. Her gjelder det å forstå sitt kall, at Gud gjennem dig vil gjøre et verk i dem.

Når en skal hjelpe slike ringe, ligger det nær til å ville herske over dem. Gir en dem en pengegave, vil en og bestemme hvad de skal bruke den til. Skulde de komme til å kjøpe sig en kake for dem, sier du kanskje: Der kan du se, de har ikke noe greie på å styre penger, var det ikke bedre at de kjøpte et brød eller et par strømper, hvis de er så fattige. — Når du sier slik, så gir du nok ikke av hjertet, men av tvang, for å stille din egen samvittighet. Fordi om de er fattige, kunde ikke de likesåvel som dig ha lyst på en kake eller en utflukt. De har ikke så stor frihet; kunde vi ikke unde dem litt ekstra. Hvorfor skal vi ta selvbestemmelsesretten fra dem om vi skal hjelpe dem. Noen lager til en hel komité når de skal hjelpe. De samrår sig og forhandler både med den ene og den andre. Hvorfor ikke kjenne efter Åndens ledelse, og gi uten å la den høire vite hvad den venstre gjør. Hertil er dog å si at ordenssans og administrasjonsevner er medfødte gaver, og mangelen på de evner gjør nok mange fattige. Men du som har disse evner, hvorfor roser du dig som om du ikke har fått dem? Hvorfor ikke være ydmyk og hjelpe istedenfor å dømme?

Så er det enkelte som hjelper og virkelig ofrer av det de selv trenger; men en dag opdager de at det virker mot hensikten. De som blir hjulpet, overgir sig til lathet og åpner hjertet for kravets ånd. Så kommer Satan og sier: Der kan du se hvad du har igjen for det du hjelper; der har du slitt dig ut til ingen ting. — Istedenfor at du skulde få glede ved å hjelpe, blir du skuffet og motløs. Men det står: Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker, for I vet at I skal få arven til lønn av Herren. Tjen den Herre Kristus. Kol. 3, 23—24.

Du skal aldri angre dig over det gode du har gjort. Det er ikke den du hjelper, som skal lønne dig, og heller ikke skal du vente ros av andre mennesker, men det er Herren som skal lønne dig. Har du gjort det for Herren, så lønner han dig like meget om den du hjelper, misbruker det. Så la bare ikke Satan få komme til og ødelegge ditt kall og din gjerning. Han preker slik for dig at du tilslutt ikke finner en eneste verdig trengende. Og hører du et skrik, sier han: Der kan du se hvor ugudelige de er, de bare krever, slike skulde aldri hjelpes. Men hører du på den røsten, blir hjertet ditt til sten.

Paulus skriver: Og dette beder jeg om at eders kjærlighet ennu må bli alt rikere og rikere på kunnskap og all skjønnsomhet, for at I må kunne dømme om de forskjellige ting, så I kan være rene og uten anstøt til Kristi dag, fylt med rettferdighets frukt, som virkes ved Jesus Kristus, Gud til ære og lov. Fil. 1, 9—11.

Kjærligheten skal ikke bli kold om dens gave blir misbrukt, men den skal bli rikere på kunnskap og all skjønnsomhet. Det er ikke meningen jeg skal slutte å hjelpe fordi det blir misbrukt; men jeg skal få skjønnsomhet til å hjelpe på rette måte. Hjelp er ikke bare pengegave, men også omgang er hjelp, og det kan ofte koste mere. Den som mangler visdom, han bede. Og skal vi tørre tårer, stilne skrikene og avhjelpe nøden, trenger vi visdom; men Gud skal gi oss det, så vi kan bli fullkomne i tjenestegjerningen og bli med i det nye Jerusalem. Det er saligere i gi enn å ta, og vår herlighet skal bli uten all ende den dag vi skal være Guds bolig blandt menneskene på den nye jord.