Alvor

Alvor.

«Våkn op for alvor og synd ikke!» 1. Kor. 15, 34.

Den almindelige forståelse av alvor dreier sig om en alvorlig tale, en alvorlig tone og et alvorlig ansikt. Men intet av dette uttrykker, eller kan uttrykke, det egentlige alvor.

Å våkne op for alvor har den bestemte virkning at man slutter å synde, at man holder alt hvad Jesus har sagt og sier; man går bort og gjør sannheten, holder alle hans bud, slutter å gjøre det onde, slutter med all tomhet, alt tidsfordriv, all mindreverdig benyttelse av tiden, samt fullbyrder alt det gode, benytter alle anledninger, kommer i hu det som skal gjøres, gjør det straks, gjør det først.

Skriften formaner til hverken å glemme dette eller hint, hverken forsømme dette eller hint. Når man glemmer det, da har man ikke tatt det alvorlig.

Det har nok vært sørgelig lite alvor, selv blandt de alvorlige. Og for manges vedkommende kunde det passe å si at i alt deres alvor var det dog ikke noe alvor: alvorlig tone og alvorlig ansikt, men ikke tilsvarende gjerning.

Her kan siteres skriftsteder, livets ånds lover, formaninger, og forbilleder fra Skriften, i lange rekker, om hvilke vi kan spørre: Hvem har tatt dem alvorlig? Den som straks har gått bort og gjort efter det og med flid fortsatt med dette, og ikke glemt det, han har tatt det alvorlig, han har våknet op for alvor.

F.eks.: «Den rettferdige tar sig av småfolks sak.» Ord. 29, 7. «Oplat din munn for alle deres sak som er nær ved å forgå.» Ord. 31, 8. «Hun (den gode hustru) står op mens det ennu er natt.» Ord. 31, 15. «Den som sanket meget, hadde ikke overflod, og den som sanket lite, hadde ikke trang.» 2. Kor. 8, 15. «Han strødde ut, han gav de fattige, hans rettferdighet blir til evig tid.» 2. Kor. 9, 9. «Og jeg sier eder: Gjør eder venner ved den urettferdige mammon.» Luk. 16, 9. (Det er befaling!) «Gå bort fra mig, I forbannede, i den evige ild som er beredt djevelen og hans engler! For jeg var hungrig, og I gav mig ikke å ete o.s.v.» Matt. 25, 41. «Jeg formaner altså fremfor alle ting at det gjøres bønner, påkallelser, forbønner, takksigelser for alle mennesker.» 1. Tim. 2, 1. «Redd dem som hentes til døden!» Ord. 24. 11. «Glem ikke å gjøre godt og å dele med andre!» Hebr. 13, 16. «Del ut til syv (7 ganger 70 ganger!), ja til åtte!» Pred. 11, 2. «Kom i hu dem som lider ondt, siden I og selv er i legemet!» Hebr. 13, 3.

Når, og hvor ofte, skal vi gjøre dette? Det skjønner man best efter å være våknet op for alvor.

John Wesley uttrykte sig slik: «Gud elsker ikke ustadige mennesker, mennesker som gjør det gode i ny og né (hver 14. dag!)» Men det er nok dessverre nokså almindelig at man bare gjør en velgjerning i ny og né, ja at det ikke blir så ofte engang. — — —

Gud gi hver enkelt av oss nåde til å våkne for alvor, så vi stadig, daglig, og med flid kan ofre noe for andre. Vekkelsen er begynt! Må den ved bestandige offere vedvare og tilta, Gud til ære og pris!

Hilsen med 3. Joh. vers 11.